Når arbeids­giver lyver og NAV tror på dem

En arbeidstaker som selv kan bebreides for å bli oppsagt eller avskjediget, må vente 18 uker før vedkommende har rett på dagpenger.[1] For en oppsagt arbeidstaker kan det imidlertid være vanskelig å dokumentere at det i realiteten ikke var egen, klanderverdig atferd som begrunnet oppsigelsen.

For å verne arbeidstakers rett til dagpenger, er vi avhengige av å stramme inn kravet til at arbeidsgiver kan dokumentere at vedkommende selv hadde skyld i oppsigelsen. 

Formålet bak reglene om forlenget ventetid på dagpenger er å motivere til å beholde arbeid, og sanksjonere de som selvforskyldt slutter i arbeid.[2] 18 uker uten dagpenger er en svært streng sanksjon. Vi må derfor være sikre på at den kun rammer dem som faktisk kan klandres for å stå uten arbeid. Slik loven er utformet i dag er ikke dette tilfelle. 

Ved vurderingen av om arbeidstaker kan bebreides for oppsigelsen eller avskjeden skal Nav legge til grunn det faktum som fremstår mest sannsynlig.[3] For arbeidstaker kan det være svært utfordrende å imøtegå arbeidsgivers påstander om at en selv kan bebreides.

Jussformidlingen erfarer at arbeidstakers fremstilling av hendelsesforløpet blir veid og funnet for lett opp mot arbeidsgivers vage formuleringer om «uønsket atferd» eller «lite tilfredsstillende arbeid». Dette setter arbeidstaker i en svært sårbar posisjon.

Bakgrunnen for at en arbeidstaker blir sagt opp er gjerne sammensatt, og det er neppe et enkelt ja/nei-svar på om det er selvforskyldt eller ikke. Da passer det dårlig at du enten får dagpenger etter tre dager eller 126 dager, alt etter hvorvidt Nav tror på det du sier om arbeidsgivers motiver for at du mistet jobben. 

Hvis arbeidstaker ikke har bestridt oppsigelsen og krevd forhandlingsmøte, starter man i bratt motbakke.[4] Men for mannen i gata er det ikke nødvendigvis verdt å kjempe mot en ressurssterk arbeidsgiver for å få fortsette i stillingen sin, i kjølvannet av en betent arbeidskonflikt.

Da kan det være mer nærliggende å godta oppsigelsen, legge saken bak seg og se etter nytt arbeid, selv om man er uenig i at man har gjort noe galt. Konsekvensen av dette er imidlertid at man sannsynligvis står uten rett til dagpenger i over fire måneder.

Jussformidlingen er av den oppfatning at det ikke bør ilegges forlenget ventetid på dagpenger med mindre arbeidsgiver klart dokumenterer at arbeidstaker selv kan bebreides for oppsigelsen eller avskjeden. For hvis dette faktisk er tilfelle bør det ikke være noen sak for arbeidsgiver å gi en konkret, veldokumentert begrunnelse.

Det legges en uforholdsmessig byrde på arbeidstaker dersom vedkommende i realiteten er avhengig av å reise sak mot arbeidsgiver for å sikre seg rett på dagpenger uten forlenget ventetid. Det er på tide at det skjeve styrkeforholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver gjenspeiles i regelverket.