Utlendingsrettens «særskilte omstendigheter»

Av Madeleine Kamfjord, saksbehandler hos Jussformidlingen

Alle vil oppleve sin egen situasjon som «særskilt». Enestående. Sjelden. Spesiell. Sett utenfra er den kanskje også det: ett av mange enestående, «særskilte», tilfeller. Ordlyden finner vi igjen mange flere steder i lovverket, blant annet på utlendingsrettens område.

Utlendingsloven § 40 tredje ledd oppstiller unntak fra kravet om at ektefellene bor sammen som grunnlag for oppholdstillatelse basert på familiegjenforening dersom «særskilte omstendigheter tilsier noe annet». Men hvordan vurderer man om en konkret omstendighet er «særskilt»? Og hvordan blir denne vurderingen mulig å ta når man ikke kan språket, og dermed ikke har grunnlaget for å tolke begrepet?

Kravet til felles bosted i utlendingslova § 40 har gode grunner for seg. Det samme har sikkerhetsventilen; det åpnes for at det kan foretas en konkret vurdering der den enkelte families situasjon vurderes særskilt. Forarbeidene forteller oss imidlertid at de konkrete tilfellene x, y og z ikke kan kategoriseres som en «særskilt omstendighet».(1)

Poenget i denne omgang er ikke å kritisere hva som faller innenfor eller utenfor vilkåret, men heller trekke frem det kritikkverdige i at denne vesentlige informasjonen er skjult i lovens forarbeider: en utilgjengelig og ukjent rettskilde for mange. Spesielt for dem utlendingsloven retter seg mot.

En direkte følge av å «skjule» vesentlig informasjon som dette i forarbeidene er at loven i seg selv blir prosessdrivende. Uklarheten i vilkårets innhold fører til at flere søker oppholdstillatelse på et grunnlag som uansett ikke vil føre frem.

Løsningen kan være å lovfeste tilfeller som regnes eller ikke regnes som «særskilte omstendigheter», eller å lovfeste momenter som kan eller skal tillegges vekt i vurderingen. Dette har både individuelle og samfunnsmessige fordeler.

Først og fremst vil det gjøre søknadsprosessen langt mer forutsigbar for søkeren. I tillegg vil det kunne forhindre at søknader baseres på feil grunnlag. Dette vil igjen kunne effektivisere saksbehandlingen i UDI.

Avslutningsvis må det nevnes at ordningen med å lovfeste skjønnsmessige vilkår, og foreta en nærmere avklaring av vilkårets innhold i forarbeidene, ikke er en dårlig ordning på generelt grunnlag. Poenget er at en slik lovgivningsteknikk er særlig problematisk på utlendingsrettens område, nettopp fordi utlendingsloven retter seg mot mennesker med svake eller intet-eksisterende norskkunnskaper og med liten eller ingen kjennskap til den norske juridiske metoden.

Dette gjør utlendingsretten «særskilt» sett opp mot andre rettsområder, og man kan spørre seg om lovgivningsteknikken her burde vært annerledes.

(1) Ot.Prp. Nr. 75 (2006-2007) s. 423