Fengsler – forvaltningsrettsfrie soner?

Fengslene har hjemmel til å foreta sværtinngripende tvangsvedtak overfor enkeltindivider. Konsekvenseneav vedtakene for de innsatte er store, men likevel inneholder straffegjennomføringslovenen rekke hjemler som innskrenker kravene til saksbehandling. Detteutgjør en stor begrensning i de innsattes rettssikkerhet.

Fengsler er institusjoner der alle aspekterved menneskers liv er underlagt kontroll. Kriminalomsorgen har istraffegjennomføringsloven hjemmel til å vedta svært inngripendetvangsvedtak overfor innsatte. Isolasjon og bruk av belteseng ereksempler på vedtak som fengslene fatter og som får en direkte oginngripende virkning for fangene personlig. Når fengslene har såstor myndighet til å foreta tvangsvedtak er det helt essensieltmed et tydelig regelverk som ivaretar rettighetene og behovene tilinnsatte.

I utgangspunktet har innsatte i norskefengsler lik innsynsrett i vedtak som angår dem som alle andre.I visse tilfeller, der fengselet anser det «utilrådelig» at deninnsatte får kjennskap til opplysninger som vedtaket bygger på,begrenser straffegjennomføringsloven den innsattes adgang til innsynog begrunnelse for vedtak. Dette er i utgangspunktet et unntak frahovedregelen, men ordlyden i hjemmelen er imidlertid så vid at fengseletnesten alltid vil kunne nekte en innsatt innsyn i saken sin. Norgesnasjonale institusjon for menneskerettigheter har karakterisertfangens rett til innsyn og begrunnelse som «tilnærmet illusorisk».

Hvorvidt fanger i norske fengsler vilha en reell mulighet til kontradiksjon er dermed avhengig av godviljentil den enkelte fengselsjurist. Kontradiksjonsprinsippet er et heltgrunnleggende prinsipp for å sikre rettsikkerheten til de som erpåvirket av et vedtak. Når ordlyden i unntaksbestemmelsene er såvide at alle tilfeller kan falle inn under ordlyden utgjør detteet stort hull i rettsikkerheten til innsatte. Blir unntaksbestemmelsenebenyttet på sitt videste, vil tilnærmet ingen innsatte ha mulighettil å få begrunnelsen for et vedtak. Dette er under enhver kritikknår vedtakene kan hjemle alvorlige tvangsinngrep som eksempelvisisolasjon eller belteseng. Jussbuss har også erfart at det syndesmot de saksbehandlingsreglene som faktisk eksisterer. Dette er sværtkritikkverdig. Vi har sett vedtak med ufullstendige setninger ogder essensielle ord som «ikke» har vært glemt, slik at avslag harfremstått som innvilgelse.

Den ordinære klagefristen for vedtakfattet av fengselet er kun syv dager. Innsatte er dermed avspistmed en tredjedel av betenkningstiden alle vi andre har. Dette eren kort frist for vedtak som kan være svært inngripende, og deter særlig problematisk sett i sammenheng med den begrensede begrunnelsesplikten.

Det finnes heller ikke noe uavhengigklageorgan som de innsatte kan benytte seg av. Hvis vedtaket skalvurderes av et organ utenfor kriminalomsorgen må vedtaket bli overprøvdav domstolene. Til tross for at vedtakene kan være svært inngripende,har de innsatte heller ikke krav på fri rettshjelp. Det er kun demest ressurssterke blant fangebefolkningen som har de økonomiskemidlene til å få overprøvd et vedtak fra fengselet for domstolene.De innsatte er henvist til frivillige rettshjelpsorganisasjoner,eksempelvis Jussbuss, som kun består av studenter og ikke har mulighettil å ta sakene for retten. Til sammenligning er tvangsvedtak innenfortvungent psykisk helsevern omfattet av den offentlige rettshjelpsordningen.Det er kritikkverdig at innsatte ikke har det samme rettsvernetved inngripende tvangsvedtak.

Den begrensede muligheten til kontradiksjonog den korte klagefristen medfører at fangene har få mulighetertil å imøtegå fengselets eventuelle feilvurderinger. Dersom de ansattei Kriminalomsorgen ikke skjøtter sin profesjon på en adekvat måte,er veien til myndighetsmisbruk kort. Sett i sammenheng med den tvangsutøvelse innsattekan utsettes for, er det rimelig å sette spørsmålstegn ved hvorvidtderes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt.

Saksbehandlingsreglene i straffegjennomføringslovenbør revideres slik at de sikrer innsattes mulighet til kontradiksjon.Adgangen til å begrense retten til innsyn og begrunnelse bør utformessnevrere og mer konkret. Det bør gis lengre klagefrist og fri rettshjelpi saker der det er fattet tvangsvedtak. Totalt sett vil dette værei tråd med forvaltningens hensikt og sikre at mennesker under frihetsberøvelseikke blir utsatt for mer inngripende tiltak enn hva som er nødvendig.