Får tommelen ned fra tunge høringsinstanser

Med lovforslaget, som ble sendt på høring av avtroppende justisminister Anders Anundsen før jul i fjor, ønsker regjeringen å få slutt på den såkalte «kvantumsrabatten» i straffesaker. I tillegg til økning av maksstraffen fra 30 til 40 år, foreslåsat strafferammen i det høyeste straffebudet som kommer til anvendelse, skal forhøyes tre ganger i konkurrenstilfeller.

Nå er høringsrunden over. En gjennomgang Juristen har gjort av svarene fra høringsinstansene viser at forslaget møter stor motstand fra så vel forsvarerhold som fra politi og påtalemyndighet. Også Høyesterett uttrykker i sitt høringssvar en stor grad av skepsis.

Riksadvokaten har innhentet synspunkter fra alle landets statsadvokatregioner, og hovedkonklusjonen er at straffenivået er tilstrekkelig slik det praktiseres i dag. Høringssvarene fraRiksadvokaten og Oslo statsadvokatembeter, som har avgitt en egen høringsuttalelse, er svært kritiske i sin ordlyd. I sitt høringssvar går riksadvokatens høringssvar i detalj inn i årsaken til at man benytter straff og grundig redegjør for hvorfor påtalemyndighetens øverste ledelse i Norge mener forslaget har lite for seg.

Lovforslaget springer ut av en enighet mellom Fremskrittspartiet og Høyre i den såkalte Sundvollen-erklæringen, der det heter at regjeringen vil heve straffenivået der gjerningspersonen har begått flere straffbare forhold. I sitt høringssvar viser riksadvokaten til målsettingen i Sundvollen-erklæringen og skriver blant annet:

«Denne målsettingen reflekterer et synspunkt om at dagens straffenivå ikke i tilstrekkelig grad reflekterer alvoret og grovheten i å begå gjentatt eller omfattende kriminalitet. Det fremholdes deretter at det kan argumenteres for en mer forholdsmessig straffutmålingspraksis særlig i saker som gjelder «integritetskrenkelser av flere fornærmede», men også «gjentatt vinningskriminalitet og andre lovbrudd» trekkes frem. I tilknytning til dette heter det at mindre utslag i straffutmålingen av den enkelte lovovertredelse når flere forhold pådømmes i konkurrens, «kan oppfattes som at fornærmede har et svakere strafferettslig vern, eller samfunnet uttrykker mindre klander, overfor gjerningspersoner som allerede har begått lovbrudd av tilsvarende grovhet». En slik tilnærming er etter riksadvokatens syn mindre treffende og på grensen til misvisende», heter det i riksadvokatens høringssvar.

–Må skjerpes

Da tidligere justisminister Anundsen presenterte lovforslaget, var han klar på at domstolene skal dømme, men understreket at lovendringen skulle bidra til å få strengere reaksjoner.

– Forslaget vil gi domstolene et klart signal om at straffenivået må skjerpes i saker hvor gjerningspersonen har begått flere alvorlige lovbrudd. Det foreslås også å heve maksimalstraffen i slike saker til fengsel inntil 30 år, sa Anundsen.

Han la til at for de aller mest alvorlige lovbruddene, som i dag kan straffes med fengsel inntil 30 år, foreslås en heving av maksimalstraffen til fengsel inntil 40 år i saker med flere lovbrudd.

I sitt ni sider lange høringssvar fortsetter riksadvokaten det som fremstår som noe tilnærmet en refsing av innholdet i regjeringens lovforslag.

«Straffen er som kjent reaktiv, og det eneste egentlige «vern» den kan gi, er av generelle interesser, og med sikte på fremtiden. Vernet oppnås gjennom straffens ulike funksjoner, herunder dens prevensjonseffekt og den normdannelse som kan skje ved at straffen kommuniserer samfunnets verdier. Utmåles det en streng straff for flere lovbrudd, er det for øvrig vanskelig å se at det på noen måte signaliserer at angrepet på den aktuelle interesse aksepteres av rettssystemet, selv om det gis en såkalt kvantumsrabatt. Dette uttrykket – som benyttes flere steder i høringsnotatet – er for øvrig også misvisende, og forutsetter et kumulasjonsprinsipp som norsk strafferett aldri har bygget på», skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch.

Riksadvokaten peker på at forholdsmessighetsbetraktninger i norsk kriminalpolitikk tradisjonelt sett har spilt sin hovedrolle i begrensende retning.

«Straffens nyttevirkninger har såldes ikke kunnet begrunne uforholdsmessig strenge straffer. De senere år har imidlertid forholdsmessighet i økende grad blitt anført for å begrunne strengere straffer, uten hensyn til nyttevirkninger. Forslagene som nå er fremsatt, er et ytterligere steg i denne retning (..) Med utgangspunkt i et nytteperspektiv er det imidlertid bred enighet om at straffens tilsiktede virkninger, ikke minst prevensjonseffekt, avtar med straffens lengde. I alle fall når man nærmer seg dagens maksimumsstraff er det få, om noen, som vil regne med en ytterligere prevensjonseffekt av straffskjerpelse», skriver Busch.

«Tanken om forholdsmessighet mellom straffbar handling og utmålt straff (proporsjonalitet), kan i et sivilisert samfunn ikke gjennomføres annet enn i symbolsk forstand og gir begrenset veiledning om hva som er riktig straffenivå. Skulle man forsøke å straffe på en måte som i grusomhet svarer til de verste forbrytelser, måtte man åpenbart forlate idealet om en human strafferettspleie, og samtidig også vår tids rettsstats- og rettferdighetsidealer», skriver riksadvokaten.

Skjønnet

I Høyesteretts høringssvar understreker høyesterettsjustitiarius Toril M. Øie at landets øverste domstol ikke tar stilling til om det er nødvendig med straffskjerpelse eller ikke.

«Høyesterett tar ikke her stilling til om og eventuelt i hvilken utstrekning skjerpet straff ved flere lovbrudd er hensiktsmessig. Det ligger ikke i dette at Høyesterett har opplevd noe behov for slike endringer. Vi har for øvrig merket oss at høringsnotatet ikke redegjør for hvilken virkning en eventuell straffskjerpelse forventes å ha», skriver Øie i høringssvaret som fortsetter:

«Dagens strafferammer er vide og hever allerede i dag strafferammene der lovbryteren har begått flere lovbrudd. Høringsnotatet peker i liten grad på konkrete lovbestemmelser hvor dagens strafferammer ikke vil gi tilstrekkelig rom for ønsket straffskjerpelse. Dette reiser spørsmål om i hvilken utstrekning skjerpede strafferammerer et nødvendig virkemiddel», heter det i høringssvaret fra Høyesterett.

Toril M. Øie griper også fatt i den årelange tradisjonen domstolene har i å utvise skjønn.

«I hvilken utstrekning domstolene skal ha adgang til å fastsette straffen i det enkelte tilfelle ut fra sakens omstendigheter og bruk av skjønn, er opp til de lovgivende myndigheter. Men i norsk straffeutmålingstradisjon har det gjennom lang tid vært enighet om at det er hensiktsmessig å gi domstolene vid skjønnsmyndighet innenfor strafferammene. Retten kan da i hvert enkelt tilfelle utmåle straffen ut fra en bred vurdering av alle relevante straffutmålingsmomenter. Forslaget vil, slik det er utformet og grunngitt i høringsnotatet, ikke bare heve det generelle straffenivået uavhengig av lovbruddskategori, men vil også innebære en markant endring av domstolenes skjønnsadgang i et stort antall saker, skriver høyesterettsjustitiarius.

Allerede økt

Høyesterett peker på at det generelle straffenivået allerede har økt, som følge av politiske føringer.

«Stortinget har ved flere anledninger de senere år gitt klare signaler om at straffenivået for enkelte lovbrudd skal skjerpes, og uttalt seg om hva som er riktig straff for normalovertredelser av ulike straffebud. Domstolene har lojalt fulgt opp dette, og samtidig forsøkt å finne frem til passende straff i den enkelte sak i lys av øvrige relevante straffeutmålingsmomenter. Uten å gå i detalj, må det kunne konstateres at angivelsene av normalstraffenivå i lovforarbeidene ikke bare har økt straffenivået generelt slik hensikten var, men også gjort en fleksibel og mer konkret forankret straffutmåling vanskelig. Hittil har imidlertid denne fremgangsmåten vært brukt på nærmere angitte kriminalitetsområder – vold, seksualbrudd og utlendingssaker – hvor handlingene ofte har markerte felles trekk som i noen grad reduserer ulempene knyttet til «standardisering»av straffutmålingen. Det forslaget som nå fremsettes, innebærer derimot at det legges føringer for normalstraffenivået uavhengig av lovbruddets karakter. Det eneste fellestrekk er at lovbryteren har begått flere straffbare forhold. Dette vil gjelde et stort antall innbyrdes er svært ulike. I høringsnotatet ser det ikke ut til å være gjort noe forsøk på å beregne hvor mange saker det er tale om i praksis. Erfaring fra praktisk arbeid med straffesaker tilsier at det vil dreie seg om svært mange saker», skriver Høyesterett.

Økte utgifter

Dersom regjeringens lovforslag blir virkelighet er det direktør i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI), juristen Marianne Vollan, som må håndtere flere domfelte og flere langtidsdømte.

Overfor Justis- og beredskapsdepartementet gjør Vollan klart at regjeringens forslag til lovendring vil påføre kriminalomsorgen flere hundre millioner kroner i økte utgifter.

«KDIs konklusjon er at det må forventes en betydelig skjerping i straffenivået hvis departementets forslag blir gjennomført. En fem prosents økning i antall mottatte fengselsdøgn (i 2016 skulle det tilsi oppunder 60 000 fengselsdøgn) vil årlig kreve 125 mill i økte driftsutgifter i kriminalomsorgen og 550 mill i byggekostnader. Dette er et meget moderat anslag», skriver direktøren i Kriminalomsorgsdirektoratet.

I et innlegg i Aftenposten 4. april rettet generalsekretær Merete Smith i Advokatforeningen kritikk mot regjeringens forslag. Tre dager senere kom justisminister Per-Willy Amundsen med replikk i samme avis.

«I dag kan det maksimalt idømmes 21 års fengsel, uansett hvor mange ofre gjerningspersonen har krenket. Det er urimelig at det i dag er en strafferamme på 15 år for én voldtekt, mens voldtekt nummer to, tre eller ti ikke øker den totale strafferammen med mer enn seks år. Med Regjeringens forslag vil strafferammen for voldtekt dobles hvis gjerningspersonen har begått flere enn ett overgrep. Smith viser til at straffeloven allerede åpner for straffeskjerpelser når noen har begått flere lovbrudd. I de mest alvorlige sakene kan det likevel ikke idømmes strengere straff enn lovens maksimum, uansett hvor mange og grove lovbrudd saken gjelder, skriver Amundsen, som peker på at Det nasjonale statsadvokatembetet og Stine Sofies Stiftelse «er blant flere som mener det i noen tilfeller bør kunne utmåles strengere straff enn fengsel i 21 år. Det er jeg enig i», skriver Amundsen.

«Norsk straffepleie skal fortsatt bygge på et grunnprinsipp om humanitet, og straffenivået vil fortsatt være moderat sammenlignet med nivået i resten av verden. Forslaget vil likevel sørge for et skjerpet straffenivå som bedre reflekterer alvoret i å begå gjentatt, alvorlig kriminalitet. Dette er ikke symbolpolitikk, men resultatet av en ny og grundig avveining av grunnleggende verdier i den norske rettsstaten», skriver Amundsen.