Dokumenterer kriminalomsorgens tidligere tider

For å få en smakebit fra en fordums soningstid i norske fengsler er turen verdt å ta til Norsk Fengselsmuseum som ligger i den gamle ærverdige festningen på Kongsvinger. Vi tok turen og møtte Svein Arne Tvedt, som er museumsvakt og omviser der, og en ildsjel bak innsamlingen av gjenstandene i utstillingen. Han har selv et langt liv bak seg innen fengselsvesenet og kriminalomsorgen fra han gikk Fengselsskolen på begynnelsen av 70-tallet til han senere ble inspektør, og til han gikk av som fengselsleder ved Kongsvinger fengsel.

– Tenk deg fangene som ble påsatt denne. De ville ikke engang klare å gå på do uten at noen forbarmet seg over dem, sier Tvedt og «kler» på seg to flere kilo tunge massive håndjern som sitter på hver sin side av en lang jernstang.

– En fange som fikk denne på seg var – for å si det mildt – prisgitt sin fangevokters nåde, og ble nødt til å gjøre sitt fornødne i klærne dersom han ikke fikk hjelp, sier Tvedt, som har samlet inn, og fått tilsendt, det meste av gjenstandene på museet.

Inspirasjonen til å begynne å samle fikk Tvedt mens han var inspektør og senere underdirektør på Oslo kretsfengsel, avdeling B, populært kalt Bayern. Direktør i fengselet da var Are Høidal, som i dag er fengselsleder i Halden fengsel, og som vi intervjuer i en annen artikkel i denne utgaven av Juristen.

– I kjelleren i Oslo kretsfengsel fant jeg store deler av tyskernes jødearkiv i en stor hall full av papirer og dokumenter som ville gått til grunne av mugg og råte dersom ingen tok vare på det. Da jeg kontaktet Riksarkivet kom de og hentet det, sier Tvedt som også fant at kjelleren på botsfengselet skjulte gjenstander som var blitt brukt i fengselsvesenet opp gjennom historien.

Da det i kriminalomsorgen ble kjent at han samlet fikk han tips om gjenstander i andre fengsler og tilsendt gjenstander og strafferedskaper i et monn som gjorde at det gikk an å samle på museum. Gjenstander som gapestokk, tvangstrøye og ulike grufulle redskaper for å pasifisere innsatte på en enkel og effektiv måte, gjerne ved å skru redskapene de fikk påmontert fast i veggen. Som halsjernet, som ble skrudd fast rundt halsen og ganske enkelt festet i fengselsveggen, slik at fangen måtte stå rett opp og ned, gjerne også påmontert fotjern.

Beroligende påskeegg

Tvedts lange erfaring innen kriminalomsorgen fra 1970 til 2017, da han gikk av med pensjon, representerer en tidsepoke hvor fengselsvesenet har vært under stor utvikling. Vi spør ham om han har noen synspunkter på hvordan utviklingen i rettssikkerheten har vært bak murene i den tiden han har vært tidsvitne.

– Jeg vil si at rettssikkerheten har blitt gradvis bedre. På flere områder. I begynnelsen av min tid som fengselsansatt var det for eksempel fengselsbetjentene som delte ut medisiner etter behov til innsatte. På betjentrommet hadde vi noen glass med stesolid og andre beroligende piller. En av pillene var gule og formet som et påskeegg. Når vi fikk inn en som vi visste ville bli urolig av abstinenser etter å ha gått lenge på fylla, så tok vi noen av pillene i lommen og ruslet inn til ham og sa at nå skal du få påskeegg. Så fikk han to til frokost, to til middag, og to til kveld. Etter to dager med samme medisinering så gikk vi ned til en pille tre ganger om dagen og så fjernet vi det helt. På den måten fikk han ingen abstinenser og klarte seg egentlig veldig bra uten at vi trengte å håndtere en urolig innsatt, sier Tvedt som i løpet av sin karriere også engasjerte seg i fagforeningen Norsk Fengsels- og Fri­omsorgs­forbund (NFF).

– Medisinhåndteringen var jo ikke som den skulle være og vi streiket mot at vi på eget forgodtbefinnende skulle dele ut tabletter. Vi ville ikke fortsette slik, og etter streiken ble det fremskritt ved at vi fikk en sykesøster som skulle begynne å fordele medisinene. Deretter utviklet deg seg videre til at vi fikk en skikkelig helseavdeling som tok seg av de innsattes helse og medisinering, sier Tvedt som forteller at de innsattes mulighet til å få undervisning lå langt nede i begynnelsen på 1970-tallet.

– Det jeg har sett i historiske dokumenter viser at det var nesten bedre skolegang på fengselet i Oslo på 1850-tallet enn det var i 1970, for den gangen var det faktisk ansatt lærere på botsfengselet for å drive undervisning, sier Tvedt.

Han trekker fram Philadelphia-modellen i fengselssystemet som en avgjørende reform for rettsikkerheten og behandlingen av innsatte i Norge.

– Vi har kommet til himmelen

På slutten av 1830-tallet fikk Norge helt nye prinsipper for fangebehandling etter Philadelphia-systemet fra USA, som gikk ut på at fangebehandlingen ikke lenger skulle være gjengjeldelse og hevn, men en satsing på fangenes fremtidige utvikling og rehabilitering.

– I en del av de papirene jeg har lest, blant annet gjennom brev som innsatte i fengslene skrev til sine kjære i den perioden da Philadelphia-modellen ble innført, kommer det klart til uttrykk hvilken betydning endringen hadde for dem. I brevene fortalte de at det var som å komme til himmelen. Vi må huske hvordan disse folkene ble behandlet tidligere når de var på slaveriet, hvor du kunne få pisk og gikk med lenker, og på tukthuset hvor du ble slått. Så kom de til et nytt sted hvor de fikk sitt eget rom, egen seng og med mulighet til å lære noe. Så det var jo nesten som å komme til et himmelrike for dem, sier Tvedt.

I mer moderne tid peker han på at rettssikkerheten har økt for mange kriminelle gjennom bedre rettsprosesser, og trekker fram løsgjengerloven som et skrekkens eksempel på hva som fant sted i «nyere» tid. Løsgjengerloven var en lov som ble innført i 1900, delvis avviklet i 1995 og endelig avviklet i 2005. Den rettet seg mot løsgjengere, som opprinnelig ble omtalt som «omstreifere», «fanter», «landstrykere» og «lediggjengere/ørkesløse», og mot tiggere og personer som bedrev drukkenskap.

Tvedt hadde tidlig i sin karriere tjeneste i forbindelse med retten, og forteller:

– For at folk skulle dømmes etter løsgjengerloven så holdt det om vedkommende ble spurt i retten: holder du deg til politiforklaringen? Personen svarte ja, og dermed ble det to år på Opstad. Det var nærmest automatikk i at man etter bot nummer tre fikk to år på Opstad. Nå er dette personer som får en langt bedre og mer rettssikker behandling, sier Tvedt som også peker å at behandlingen av innsattes klager nå får en helt annen skjebne enn i tidligere tider.

– Før kunne det bli delt ut standardsvar som egentlig ikke sa noe konkret dersom en innsatt klaget. I dag blir klagene tatt mer seriøst og behandles individuelt, slik at innsatte som klager vet at de blir tatt på alvor, og at man prøver å gjøre noe for å forbedre situasjonen når det er grunn for det, sier Tvedt hvis engasjement skjer helt på frivillig og ubetalt basis.

Underholdende omvisning

Under Juristens besøk i museet, må Tvedt avbryte intervjuet for å gi en gruppe besøkende omvisning. Gjen­nom en god halvtime deler han sine kunnskaper om fengselshistorien, forteller om de ulike grufulle redskapenes tidligere anvendelse. Og klarer å gjøre det med et glimt i øyet, og skal vi tro reaksjonen fra besøkerne – med tydelig underholdningsverdi – der de får en detaljert innføring i datidens bruk av gapestokk, halsjern, tvangstrøye og annet – i utgangspunktet – skremmende utstyr som ble brukt litt tilbake i tid, og med ispedd konkrete historier fra den tids «kriminalomsorg».

Norsk fengselsmuseum er faglig tilknyttet Justismuseet i Trondheim, og mottok inntil i fjor statlig støtte til drift gjennom en husleieavtale Kriminalomsorgen hadde med Forsvarsbygg. Etter husleieavtalen ble sagt opp så det stygt ut for videre drift av museet som er det eneste av sitt slag i Norge, og som tidligere holdt til i to bygninger på Kongsvinger festning. I krutthuset var det bygget opp autentiske fengselsceller, og med resten av utstillingen i det såkalte Laboratoriebygget. Med trusselen om nedleggelse liggende over hodet etter ti års drift mobiliserte ildsjeler i den private medlemsorganisasjonen Foreningen Byen Vår, i Kongsvinger, og klarte å redde midler til drift av fengselsmuseet i tolvte time.

Svein Arne Tvedt mener det burde vært en statlig og nasjonal oppgave å sikre fengselshistorien for kommende generasjoner gjennom støtte til museet. Han er full av ros overfor foreningen Byen Vår og foreningens leder, Uno Arnesen, for at museets drift er reddet. Etter å ha vært stengt en stund åpnet museet ny utstilling i mai måned i Laboratoriebygget og har fra september bare åpent i helgene.