Hjelper domfelte etter soning: Opplever lite interesse i samfunnet for innsattes rettigheter

Personer som skal sone i norske fengsler får altfor lite informasjon om egne rettigheter og vet ofte ikke hvordan man klager verken til Kriminalomsorgen eller fengselslegen, mener organisasjon som jobber med å hjelpe innsatte tilbake til samfunnet etter løslatelse.

Fredag, 1. oktober 2021 - 7:07

– Vi opplever at det er veldig få som jobber for innsattes rettigheter. Det er et smalt område, hvor det er en liten klubb som riktignok jobber veldig godt, mens i storsamfunnet er det veldig liten interesse for innsattes rettigheter.

Det mener Johan Lothe i organisasjonen Wayback, Stiftelsen Livet etter soning. Organisasjonen ble til i 2002 med god hjelp fra Kriminalomsorgen, Kirkens Bymisjon, Oslo fengsel og Tyrili, en ideell stiftelse som tilbyr behandling for personer med rusmiddelavhengighet.

Denne artikkelen ble publisert i Juristens temautgave om rettssikkerhet bak murene. Les flere av sakene her. 

Wayback rekrutterer medlemmer, eller brukere, gjennom informasjonsmøter i fengslene rundt om i landet. Mange innsatte sliter med stor gjeld, og stiftelsen arrangerer også gjeldskurs.

Selv kom Lothe inn i organisasjonen i 2013, 11 år etter at den ble startet. I dag er han daglig leder for avdelingen i Oslo. Wayback har også kontorer i Bergen, Kristiansand, Trondheim og Tromsø.

– Etter informasjonsmøtene sitter vi som regel igjen og snakker med folk. Da avtaler vi oppfølgingsbesøk og begynner å planlegge løslatelsen sammen, forteller han.

Lothe er opptatt av at flere instanser er med og anbefaler å etablere en ansvarsgruppe i forbindelse med løslatelse slik at det er en plan for hvem som kan hjelpe den innsatte når han eller hun kommer ut igjen.

– Men det er utfordrende å få med alle på slike møter. Det kan være DPS, en spesialkonsulent eller hvem det måtte være, men de sitter ofte langt fra fengslene og får ikke vært med på møter, sier han.

Når den innsatte skal ut i verden igjen står en representant fra Wayback og venter utenfor murene, tar de med til en leilighet, et hospits eller et annet sted og hjelper til med en rekke praktiske ting som å skaffe toalettartikler og bank-id.

- Man vet at det er en stor risiko for overdose med dødelig utfall de første 48 timene etter en løslatelse, så det er superviktig å stå ved porten og følge personen tett den første uka, sier Lothe.

Glassvegger og dopingtester

Lothe forteller at de gjennom jobben i Wayback får høre mange historier om livet i fengsel og kjenner til mange saker om brudd på rettigheter.

– Jeg tenker overordnet at det som mangler når det gjelder rettssikkerhet er klagemulighetene de innsatte har overfor fengselsledelsen, region og KDI hvor jeg opplever at prosenten på klager som blir tatt til følge er ekstremt lav. Det synes jeg er merkelig, sier han.

– Det er menneskelig å gjøre feil og da må man rette opp i de feilene, da må man også kunne se at forvaltningen gjør flere feil enn det som oppdages, og det er kritikkverdig.

Lothe er spesielt opptatt av det han mener er manglende informasjon til de som skal sone om hvilke rettigheter de har og hvordan de eventuelt klager.

– Både kriminalomsorgen og helse, som er to separate tjenester i fengslene, er dårlige på å gi de innsatte informasjon om hvilke rettigheter de har, klagemuligheter og lignende.

De ansatte i Wayback gir ofte råd om når det kan være lurt å klage, spesielt på manglende eller dårlig helsehjelp.

– I motsetning til klagene til Kriminalomsorgen, opplever vi at klager til fengselslegen oftere tas til følge. Helse blir nok sett mer i kortene, tror Lothe.

En gjenganger de i Wayback ofte får spørsmål om er hvilke rettigheter den innsatte har i forbindelse med glassveggen som noen ganger settes opp under besøk.

– Å slippe å ha den der er ikke en rettighet du har, men fengselet kan bestemme at du får slippe. Den kan også settes opp igjen som straff hvis du har gjort noe du ikke skal. Juridisk holder det mål, men mange opplever dette som frustrerende og forstår ikke helt hvordan det fungerer, forteller Lothe.

– Mange opplever at det er uklare grenser mellom hva som er en rettighet og et gode som kan tas vekk fra deg, sier Lothe, og fortsetter:

– Får du positiv dopingprøve så vil straffen ofte være at du havner på høyere sikkerhet, men når du i tillegg får satt opp glassveggen når du har besøk av pårørende er ikke dette en straff, men et tap av et gode.

Prøveløslatelse

En annen utfordring mange møter og hvor Wayback opplever at de innsatte ikke kjenner til rettigheter og rutiner er reglene rundt prøveløslatelse.

– Prøveløslatelse avgjøres mange steder lokalt, og så er det rådsmøtene som avgjør hva slags soning du skal få, hva slags permisjon du skal få og så videre. Noen steder sitter kun jurister sammen i disse møtene, mens andre steder er helse med også, forteller Lothe.

Han opplever imidlertid at det er litt tilfeldig hvem som er med, og at det er store variasjoner i hvordan disse møtene gjennomføres.

– Noen ganger er det det fengselshelsetjenesten og ikke spesialisthelsetjenesten som er med, det oppleves tilfeldig og ikke nødvendigvis avhengig av den innsattes helsetilstand, mener han.

Lothe peker på at det i straffegjennomføringsloven står at det skal vurderes om enhver innsatt skal prøveløslates eller ikke, noe han mener betyr at den innsatte ikke skal måtte behøve å søke.

– Det er en vurdering kriminalomsorgen skal ta på seg, men det er likevel slik mange steder at vurderingen ikke blir gjort hvis du ikke søker.

– De innsatte vet ikke alltid dette, og de vet heller ikke hvordan de skal søke, og vi ser at mange trenger hjelp til søknadene.

Lothe forteller at få av de som klager på avgjørelser i forbindelse med prøveløslatelse får medhold.

– I retten kjemper man for hver minste måned i fratrekk på straffen, men får du en dom på ni år er det fengselsledelsen lokalt som avgjør om du skal løslates eller ikke etter seks år. Det finnes ankemuligheter, men det er ikke noen nøytral rettsinstans hvor du kan bringe det opp, mener han.

Når ikke alle

Lothe er også bekymret for at selv om mange får hjelp av organisasjoner som Wayback, Jussbuss og JURK, er det ofte de minst ressurssterke som ikke får den hjelpen de trenger.

– Vi når ikke inn til alle. Vi når ikke inn til de som isolerer seg, vi når ikke inn til de som trenger det mest. De som tør å løfte av en telefon, si fra at de vil ringe oss som en sosial telefon, så det ikke går på telefonkvota, de som er proffe på å sone og kan reglene – det er de vi hører fra, sier han.

– De som er proffe på å sone kan reglene, vet hva de skal gjøre og hvem de skal ringe til, mens en del andre faller utenfor.

Lothe mener informasjonsbrevene som går ut fra kriminalomsorgen når man skal inn og sone ikke er gode nok og ikke sier noe om hvilke rettigheter og muligheter du har som innsatt.

– De sier heller ikke noe om hvordan du kan få en forutsigbar soning, hvordan du kan planlegge de neste årene av livet ditt. Det burde være en tydeligere plan som skisserer et forløp hvor du får den utdanningen og arbeidstreningen du trenger, mener han.

For hvordan man har det i fengsel kan i mange tilfeller påvirke hvor godt man klarer seg etterpå. Jo mer du bordreder under soning, jo lettere blir det å bli løslatt, mener Lothe.

– Den følelsesmessige påkjenningen er nok like stor uansett, men det handler om å være forberedt på det praktiske livet etter soning. Det er ofte mye mer problematisk enn man ser for seg. Mange får sosial angst, og de som har vært inne lenger har gjerne ikke telefon, bank-id eller vet hvordan de skal betale for seg.

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev for jevnlige oppdateringer.

Emneord: 

Ledige stillinger:

Norges Farmaceutiske Forening
Søknadsfrist: 
20.10.2021
Byggesak, Lindesnes kommune
Søknadsfrist: 
24.10.2021
Samferdselsdepartementet
Søknadsfrist: 
01.11.2021
Buskerud tingrett
Søknadsfrist: 
01.11.2021
EOS-Utvalget
Søknadsfrist: 
03.11.2021
EOS-Utvalget
Søknadsfrist: 
03.11.2021