– Det blir en utfordring å rekruttere og å holde på gode jurister

Juristforbundets lønnsundersøkelse gjennomføres hvert år, og årets resultater viste blant annet at:

• Mannlige jurister tjener mer enn kvinnelige jurister
• Selvstendig næringsdrivende er lønnsvinnerne
• Privat sektor hadde høyest lønnsutvikling i 2020
• 31 prosent av juristene har vurdert å slutte i jobben sin i 2020
• 30 prosent har søkt andre stillinger, mens 16 prosent har byttet jobb
• Faglige utfordringer og lønn troner høyt på lista over årsaker til både å søke andre jobber og å skifte

Les mer om juristlønn og karriere her

Lavere lønn hos Statsforvalteren

Hallvard Øren er leder for Statsforvalterjuristene, som organiserer Juristforbundets medlemmer hos statsforvalterne, og jobber selv hos Statsforvalteren Oslo og Viken. De ba i år om å få med noen tilleggsspørsmål om lønnsforholdene hos sine arbeidsgivere spesielt.

– Vi er opptatt av om våre medlemmer brukes til det de er gode på – om vi får brukt jussen og kompetansen og om vi tjener noenlunde likt som andre statsansatte, sier Øren.

Gjennomsnittslønnen for jurister i staten var i 2020 på 709.000, noe som var en økning på 0,7 prosent fra året før.

Jurister hos Statsforvalteren hadde en noe lavere lønnsøkning på 0,53 prosent, og hadde i 2020 en gjennomsnittslønn på 595.000.

Ser man på medianlønnen er forskjellen noe mindre, men juristene hos Statsforvalteren ligger fortsatt noe bak med 580.000 mot 648.000 for alle medlemmer i JF Stat samlet.

Det er juristene hos Statsforvalteren Innlandet som tjener best, mens juristene i Møre og Romsdal ligger på bunn.

– Utfordring å rekruttere

Hallvard Øren mener resultatet av at lønningene er lavere enn hos en del andre statsansatte jurister er at landets ti statsforvaltere mister gode jurister.

– Det blir en utfordring å rekruttere og å holde på gode jurister. Den lave lønna gjør at vi mister erfarne jurister. Når vi tjener 100.000 mindre enn andre i staten er det et problem, sier han.

32 prosent av medlemmene oppgir at de vurderer å slutte i jobben og 32 prosent har søkt på andre stillinger det siste året. 68 prosent oppgir at høyere lønn er den viktigste årsaken til å ville bytte jobb.

Blant de juristene som har vært ansatt i mer enn et år har 11 prosent fått lønnen vurdert av «særlige grunner» det siste året, og gjennomsnittlig ekstra lønnsøkning var på 16.500 kroner. 

Glad i jobben

Øren peker på at flere kommuneansatte jurister tjener mer enn juristene hos Statsforvalteren, og trekker frem en kollega som gikk opp over 100.000 kroner i lønn da hun byttet jobb.

– Mange saksbehandlere i kommunene tjener betydelig bedre enn oss, sier han.

– Vi behøver ikke være lønnsledende, men hvor langt bak skal vi ligge? Det bør være en slags harmonisering. Staten bør gjøre en gjennomgang sentralt og se på hvordan disse forskjellene har oppstått, mener Øren.

Øren mener den «enkle løsningen» er at staten må bevilge mer penger for å kunne tilby en bedre lønn.

– Eventuelt må arbeidsgivere prioritere hardere på å beholde kjernekompetanse. Skal Statsforvalteren være en rettssikkerhetsinstans så må de ha erfarne jurister. Slik det er i dag lønner det seg rett og slett ikke å jobbe hos Statsforvalteren hvis du har erfaring, sier han.

– De som jobber her er imidlertid veldig glad i jobben sin. De er her på tross av, og ikke på grunn av, lønna.

Verdsette kompetanse

Sverre Bromander, leder for Juristforbundet – Stat, mener staten som arbeidsgiver må verdsette kompetanse høyere.

– Jeg forstår ikke hvorfor statlige arbeidsgivere vil stille seg bakerst i rekken av arbeidsgiverne, og vise seg gang på gang som den minst attraktive arbeidsplassen for jurister og andre med høy utdanning, sier han.

– Nå sakker vi bare mer og mer akterut på lønn, og i tillegg har jo det private også passert oss hva gjelder velferdsgoder, tilrettelegging, «work-life balance” og så videre. Jeg tror nok man må være født med en sølvskje i munnen om man skal si at lønn ikke betyr noe.

– Når staten heller ikke kan konkurrere på andre goder, så er det bare spennende, viktige og givende arbeidsoppgaver som kan holde våre medlemmer i statlig sektor.

Bromander mener mange jurister strekker seg langt og gir avkall på mye på grunn av meningsfulle arbeidsoppgaver.

– Jeg opplever at det er mye dårlig arbeidsgiverpolitikk i staten nå, og mange statlige arbeidsgivere har mye å lære av sine kolleger i det private. Der verdsetter de kompetanse på en helt annen måte.

Lønnsforskjeller

Når det gjelder lønnsforskjeller internt i staten, peker Bromander på at det vil være ulikheter med tanke på hvor forskjellige både etater og arbeidsoppgaver kan være. Det gjelder også for ansvaret som påligger de ulike stillingene.

– Men så er det både gode og dårlige arbeidsgivere i staten. Noen er flinke til å ivareta og verdsette sine ansatte, andre gjør det i langt mindre grad. For det er jo på langt nær alle disse forskjellene som lar seg forklare ut fra eksempelvis ansvar og arbeidets karakter.

– Samtidig er det en kjensgjerning at en felles lønnspolitikk i staten har krasjlandet. De har en politikk, det er bare at så mye annet trumfer den, og gjør at det er andre forhold enn lønnspolitikken som styrer dette.

Jobbskifte gir lønnshopp

– Hva kan juristene i staten gjøre med dette?

– Det er særlig to forhold å peke på. Det første er at vi statlig ansatte jurister i større grad må søke oss til nye jobber. Jeg har et veldig klart inntrykk at Juristforbundets medlemmer i privat sektor er langt «flinkere» til å skifte jobb med ulike mellomrom. Det er ny lønnsinnplassering i ny stilling, altså jobbskifte, som er det soleklart mest lønnsdrivende. Mitt inntrykk er at mange yrkesgrupper har langt hyppigere jobbskifter enn våre medlemmer, også i staten.

– Lojalitet til arbeidsgiver, i den forstand å stå lenge i en stilling, lønner seg dessverre ikke lenger. Jeg tror vi må tørre å se den sannheten i øynene.

Avtaler som gir lite uttelling

– Det andre handler om hvilke avtaler vi tillitsvalgte godtar og undertegner. Om vi litt for ofte går med på avtaler etter forhandlinger som gir lite uttelling for våre medlemmer har det nødvendigvis stor påvirkning for lønnsdannelsen hos våre medlemmer.

– Det sier seg jo selv at lønnsforhandlinger som gir dårlige resultater, og som aksepteres av tillitsvalgte, neppe bidrar til å ivareta medlemmenes lønnsutvikling. Da må vi sterkt vurdere om vi skal endre praksisen vår her.

Bromander etterlyser politisk debatt om kvaliteten på tjenestene staten skal levere.

– Arbeidsgiversiden i staten må ta stilling til om man ønsker å levere best mulig tjenester til borgerne, og dermed satse på kompetanse og sine ansatte, eller om de ikke vil levere så godt som borgerne fortjener. Jeg lar meg stadig overraske over at våre politikere ikke engasjerer seg mer i det spørsmålet.