Forskere stiller spørsmål ved fordeling av saker i Høyesterett

Professor Gunnar Grendstad ved Institutt for sammenliknende politikk i Bergen og forsker II Jon Kåre Skiple har gjennomført undersøkelsen som er tidligere publisert i en artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap. Der går de Høyesteretts “tilfeldighetsprinsipp” nærmere etter i sømmene.

– Utgangspunktet for slikt rettsstatlig prinsipp er at saker skal være tilfeldig fordelt på dommerne, sier Grendstad. 

– Ikke i samsvar med prosedyre

Forskerne analyserte først om straffesaker og sivilsaker er jevnt fordelt på høyesterettsdommerne i deres ulike roller. Til dette spørsmålet er forskernes svar bekreftende, at straffesaker og sivilsaker generelt er tilfeldig og likt fordelt på dommerne.

Artikkelen studerer deretter om Høyesterett følger prinsippet i fordelingen av dommere til de to avdelingene, og her kom forskerne til en annen konklusjon.

– Her gjennomfører Høyesterett tilfeldighetsprinsippet gjennom prosedyren med å fordele de ti dommerne på de to avdelingene i avtagende og alternerende ansiennitet. For denne andre testen finner vi at bare 22,5 prosent av avdelingene som har forhandlinger samme dag er i samsvar med Høyesteretts egne interne prosedyrer for tilfeldighetsprinsippet. Hele 77,5 prosent av avdelingene er ikke i samsvar med domstolens erklærte prosedyre. Vi finner ingen åpenbare årsaker til at andelen avdelinger som avviker fra tilfeldighetsprinsippet skal være så stor, sier Grendstad til Juristen.

Hva er årsaken til dette?

– Dette lurer vi også på, men vi har ikke mulighet til å undersøke dette nærmere med de data vi har for hånden. Vi spekulerer i artikkelen om tilfeldighetsprinsippet er en for krevende standard å leve opp til, eller muligens at Høyesterett ikke bryr seg så mye om å etterleve sitt eget prinsipp. Men svaret igjen er at vi vet ikke, og vi håper Høyesterett selv kan få en mulighet til å svare på spørsmålet, sier Grendstad.

Kan stilles til ansvar

På spørsmål om hvorfor en slik fordeling av saker er viktig, svarer Grendstad følgende, på epost:

– For det første er det viktig å kjenne til om de prosedyrer som erklæres skal ligge til grunn for viktige beslutninger i domstolen faktisk blir gjennomført på riktig måte.

– For det andre er det viktig at Høyesterett som Norges øverste domstol – som i utgangspunktet ikke kan eller skal stå ansvarlig for befolkningen/velgerne eller de to andre folkevalgte statsmaktene – faktisk kan stilles til ansvar for sine handlinger på andre måter. Dette er en rolle media og forskningen kan og må spille, sier professoren, som også mener betydningen av en tilfeldig fordeling av saker i Høyesterett er viktig i forhold til folks tillit.

– For det tredje er det viktig at domstolen nyter tillit i befolkningen. Aarli og (Høyesterettsdommer) Arntzen skriver, og vi siterer dem i artikkelen, at den høye tilliten til det norske rettssystemet er basert på at sakstildelingen i domstolene oppfattes å være tilfeldig, selv om sakstildelingen ikke er gjennomsiktig. Nå har vi kikket på denne praksisen og Høyesteretts egen praksis kan risikere å redusere denne tilliten som befolkningen har, sier Grendstad.

Han fortsetter:

– Dersom tilliten til domstolene synker vil det også kunne påvirke folks villighet til å rette seg etter utfallet i sakene. Det er et problem for en institusjon som ikke selv har virkemidler for å gjennomføre sine beslutninger. Og, det er litt merkelig at Høyesterett selv ikke har tatt tak i dette. Det er vel få andre institusjoner som er så bevisst og opptatt av senioritet: dommernes presentasjon på hjemmesiden, dommernes inngang og utgang av rettslokalene, dommernes rekkefølge for å diskutere saken i domskonferansen. Alle dommerne kjenner sin plass senioritetshierarkiet, sier Grendstad.

De to forskerne har lagt ut sine data her slik at andre kan studere fordelingen av saker til dommerne og fordelingen av dommere til avdeling og dermed kikke forskernes analyser i kortene.

Høyesterett svarer

Juristen har foreholdt forskernes konklusjoner for Høyesterett og bedt om kommentar.

Høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie gir følgende utdypende kommentar på epost:

«Tilfeldighetsprinsippet er et sentralt prinsipp som Høyesterett legger stor vekt på å oppfylle. Vi har gode rutiner som sikrer oppfyllelse av tilfeldighetsprinsippet.

Det finnes ingen lov eller forskrift som regulerer hvordan tilfeldighetsprinsippet skal praktiseres, og den rutinen Høyesterett følger, er utviklet av domstolen selv. Som det gjøres rede for i artikkelen til Grendstad og Skiple, tas det når saker fordeles til dommere som skal delta i ankeforhandling i Høyesteretts to avdelinger, utgangspunkt i dommernes ansiennitet. Bakgrunnen for denne fremgangsmåten er at det er en praktisk håndterlig og hensiktsmessig måte å praktisere tilfeldighetsprinsippet på. 

Fordeling etter ansiennitet er imidlertid bare et utgangspunkt og må justeres for å ivareta andre viktige hensyn. Resultatet i Grendstad og Skiples undersøkelse er derfor ikke overraskende for Høyesterett. Det sentrale er at vi har rutiner for å sikre tilfeldighet også når slike justeringer må foretas.

Utgangspunktet må for det første justeres for å unngå inhabilitet hos en eller flere dommere. Slike justeringer skjer etter et på forhånd bestemt opplegg (som i hovedsak er at neste dommer i ansiennitetsrekken går inn, såfremt vedkommende ikke er inhabil). Av praktiske grunner må byttet skje for alle ukens saker. Inhabilitet er som regel kjent når sakene fordeles, men kan også oppstå eller bli kjent i ettertid, for eksempel på grunn av at en part har skiftet prosessfullmektig.  

For det andre praktiserer Høyesterett en ordning der den av de fem dommerne som får i oppdrag å skrive utkastet til dom, kan be seg fritatt fra å delta i en sak som starter neste dag. Formålet er særlig å sikre avgjørelser av høy kvalitet innen rimelig tid. Denne fritaksordningen brukes relativt ofte. Da deltar i stedet en dommer som i den aktuelle perioden arbeider med skriftlige saker i Høyesteretts ankeutvalg. Det samme gjelder ved kortvarig fravær på grunn av for eksempel sykdom. Slikt dommerbytte kan føre til større avvik i utgangspunktet om sammensetning etter ansiennitet. Men også i disse tilfellene blir dommerne fra ankeutvalget plukket ut etter et tilfeldighetsprinsipp.

Dette er for øvrig forhold som Grenstad og Skiple selv peker på i sin artikkel. Når forfatterne bruker uttrykk som at Høyesterett bryter sitt eget tilfeldighetsprinsipp, er det imidlertid ikke dekkende. Tilfeldighetsprinsippet som praktiseres, består av alle de tre hovedelementene jeg nå har nevnt, og ikke bare utgangspunktet om ansiennitetsmessig fordeling. Det er den på forhånd avgjorte og standardiserte måten å fordele dommerne på de to avdelingene på som er det sentrale. Streng ansiennitetsmessig fordeling er ikke et formål i seg selv og bidrar ikke i større grad til tilfeldighet enn andre forhåndsbestemte standardiserte fremgangsmåter.»