Begynte å forske på rettshjelp på 70-tallet: - Et yrkes­ansvar å sørge for dekning av rettshjelps­behovet

Helt siden han stod med en fersk juridisk embetseksamen i hånda på slutten av 1960-tallet har professor emeritus Jon T. Johnsen engasjert seg i og forsket på rettshjelp.

Torsdag, 6. august 2020 - 6:18

Det var da studietida gikk mot slutten i 1969 at Johnsen og noen studievenner diskuterte hva de ville bruke utdannelsen og livene sine til.

- Vi var alle veldig opptatt av forvaltningsloven som hadde kommet like før og snakket mye om hvordan «den lille mann» skulle forholde seg til en så abstrakt og krevende lov, forteller han.

Sammen med blant annet Ståle Eskeland og Gunnar De Capua, som senere startet Jussbuss, begynte Johnsen å holde seminarer om rettshjelp.

- Ideen til Jussbuss dukket opp etter at Gunnar hadde lest en artikkel i New York Times om en buss som kjørte inn i ghettoene i Harlem for å tilby rettshjelp, forteller Johnsen, som selv var prosjektleder i Jussbuss i 12 år før han ble professor.

Fra en buss begynte de Capua og en gruppe studenter etter hvert å tilby gratis veiledning i juridiske spørsmål til hovedstadens innbyggere.

- Vi så at juristene, og spesielt advokatene, ble rikere og rikere. De hadde en inntektsøkning som var mye større enn resten av samfunnet og skaffet seg denne først og fremst ved å betjene den rike delen av samfunnet, sier Johnsen.

- Vi mente, og jeg mener fortsatt, at det er et yrkesansvar å sørge for dekning av rettshjelpbehovet hos vanlige og utsatte mennesker. Selv så vi ingen grunn til å bekymre oss for fremtidige inntekter. Det var langt viktigere å utvikle nye og bedre rettshjelpsordninger.

Les flere saker fra temautgaven om rettshjelp her

Rettshjelpsforskning

Som nyutdannet jurist fikk Johnsen jobb som dommerfullmektig i Tromsø, men fant også der tid til rettshjelpsengasjementet. I samarbeid med Jussbuss gjennomførte han i 1973 tromsundersøkelsen, som senere skulle bli en viktig del av han doktorgradsavhandling om rettshjelp i Norge.

Undersøkelsen fant et stort udekket behov for rettshjelp i utkantstrøk, og resultatene samsvarte bra med andre tilsvarende undersøkelsen både i Norge og Danmark.

I rettshjelpsutvalgets «NOU 2020:5 Likhet for loven» fra i år peker utvalget på at Norge på 1970- og 1980-tallet var et foregangsland i Norden på rettshjelpsforskning, samtidig som det foregikk en oppblomstring av alternative rettshjelptiltak. JURK (Juridisk rådgivning for kvinner), Jusshjelpa i Nord-Norge og Jussformidlingen i Bergen er tre eksempler som alle ble startet i løpet av de to tiårene.

- Jeg har levert forskningsgrunnlag og deltatt aktiv i tre store reformer, senest i forbindelse med stortingsmeldingen i 2009, og ingen av dem har ført til noe særlig, mener Johnsen.

- Vi har nok kunnskap til å handle, men det gjøres ikke noe.

Ikke forsket på effekt

I NOU-en peker utvalget også på at det er lite kunnskap og forskning på effekten av de eksisterende rettshjelpsordningene. Utvalget skriver blant annet at det er «viktige sider ved rettshjelpen som vi har lite eller ingen systematisk kunnskap om» - blant annet kjennetegn ved de gruppene som benytter rettshjelp, men også om effekten av rettshjelpen på deres livssituasjon.

Johnsen mener det er riktig nok at ingen spesielt har undersøkt velferdsvirkningene i et utvalg av fri rettshjelpssaker i Norge, og mener en slik undersøkelse kan være nyttig.

- Men det er en grov undervurdering å hevde at vi ikke vet atskillig om velferdskonsekvensene av rettshjelp både i de sakstypene som omfattes av offentlig rettshjelp og de som faller utenfor, sier han.

Han peker på at de oppsøkende undersøkelsene inneholder et omfattende materiale om dette både for sakstyper som dekkes av de eksisterende prioriteringene i lovgivningen om offentlig rettshjelp og for sakstyper som i dag faller utenfor.

- Vi vet også at Fri Rettshjelp Oslo og alle de alternative rettshjelptiltakene er oversvømt med saker som både faller innenfor og utenfor den eksisterende rettshjelpsordningen. Mye av dette materialet er godt beskrevet i årsrapporter og gir atskillig innsikt i velferdskonskevensene av rettshjelpen, sier professoren, og fortsetter:

- At vi kan ønske oss bedre belysning av velferdskonsekvensene av offentlig rettshjelp betyr ikke at vi ikke vet noe om behovet. Denne kunnskapen burde utvalget benyttet seg av i prioriteringene sine.

Behov for rekruttering

Johnsen, som påpeker at han «nærmer seg 80», mener det er et behov for å rekruttere folk til forskningen, og at også universitetene må ta ansvar for manglende forskning på feltet de seneste årene.  

- Fakultetene er nedlessa i undervisningsoppgaver, og de ansatte er ofte nødt til å prioritere de obligatoriske oppgavene. Da jeg selv ble professor måtte jeg over til litt straffeprosess også.

Johnsen er imidlertid enig med utvalget i at Justisdepartementet må ta hovedansvaret ettersom mye av den kunnskapen som etterspørres er typisk oppdragsforskning.

- En kan jo bare undre seg over hvorfor utvalget ikke selv har sørget for bedre kunnskapsinnhenting dersom det mener at mandatet ikke lar seg besvare tilfredsstillende uten mer forskning, sier han.

Johnsen beskriver det å jobbe med rettshjelp som en «litt spesiell akademisk tilværelse» fordi han har vært mye alene om det.

- Det ble tidlig klart for meg at den viktigste forskningen foregikk utenfor Norge – i land som England, Nederland, Australia, Canada og USA. Common Law-landene har generelt vurdert gode offentlige rettshjelpsordninger som en langt viktigere del av rettsstatsprinsippene enn landene i Norden, mener han.

Studert rettshjelp i andre land

Gjennom sine år med rettshjelpsforskning har professoren selv også studert hvordan situasjonen er i en rekke andre land, blant annet i Finland og England.

Johnsen trekker frem Finland som et land han mener har ordninger som ligger «flere hakk over Norge», først og fremt fordi rettshjelpsordningene er bedre organisert.

- De har er betydelig bedre geografisk fordeling av rettshjelpen. De har organisert dette etter rettshjelpsdistrikter med rettssentre og klarer å tilby rettshjelp også for de som bor å såkalte advokatløse distrikter, forteller han.

Offentlige advokatbyråer, en nasjonal telefontjeneste og at de jobber aktivt med utvikling av digitale løsninger er noen av grunnen til at rettshjelpen fungerer bedre i nabolandet, mener Johnsen.

- I Norge er du i større grad avhengig av at advokaten er interessert i akkurat din sak. I tillegg er ikke de ulike mulighetene godt nok kjent for målgruppene. Eller – de som trenger hjelpen er godt kjent med at den ikke finnes eller er vanskelig å få, mener han.

Han peker imidlertid på Fri rettshjelp i Oslo som et tilbud som er godt kjent, men som likevel hele tiden har for mange saker og ikke rekker over alt.

Johnsen er også noe skeptisk til å skulle «dytte flere inn under rettshjelpsgrensa», slik NOU-en foreslår at 25 prosent av befolkningen skal falle inn under grensa.

- Så lenge vi ikke klarer å hjelpe de aller fattigste på en god måte først er jeg skeptisk. Vi vet at behovet er stort. Så lenge man ikke gjør noe med kapasiteten er jeg redd advokatene vil prioritere de bedre stilte målgruppene og at det er de som trenger det aller mest som vil tape på det, sier han.

Juridisk fastlegeordning

I likhet med Cathrine Moksness, som har levert en særuttalelse til NOU-en, ønsker professor Johnsen seg en førstelinje som kan gi en rask «diagnose».

- Folk trenger et sted hvor de kan henvende seg og få en avklaring på hva problemet faktisk dreier seg om. Nesten som en fastlegeordning. Ofte sier fastlegen at du er helt frisk eller treffer de nødvendige behandlingstiltakene selv, eller så blir du sendt videre, sier han.

- Vi vet at ofte er det snakk om enkle juridiske spørsmål for en jurist, men som oppleves utfordrende for de som ikke har den kunnskapen. Det ville betydd veldig mye for veldig mange å vite at det muligheten finnes.

En slik førstelinjetjeneste ble også forsøkt i Norge etter den forrige stortingsmeldingen om fri rettshjelp: 40 kommuner deltok i pilotprosjektet og tilbød gratis juridisk rådgivning i inntil én time til innbyggerne i kommunen.

Prosjektet, som pågikk i 2011 og 2012, ble evaluert av Oxford Research i 2013. Brukerne var svært fornøyd med tilbudet og de fleste sakene ble helt eller delvis løst.

Prosjektet ble imidlertid vurdert som for dyrt og ikke videreført. Rettshjelpsutvalget foreslår ikke nå å opprette en førstelinjetjeneste.

Flere grunner

Johnsen mener det er flere grunner til at prosjektet at prosjektet ikke ble videreført og at det finnes gode muligheter til å gjøre det bedre.

- For det første var det advokater som stod for all rådgivning, kanskje i frykt for å legge seg ut med advokatene som profesjon. Men det finnes muligheter for å gjennomføre dette rimeligere, sier han.

De to ulike variantene av ordningen som ble forsøkt gikk ut på at kommunen enten inngikk avtale med en eller flere advokater som var tilgjengelige på et offentlig servicesenter til fastsatte tidspunkter, eller at de inngikk avtale med ett eller flere advokatkontorer som kunne oppsøkes for gratis «førstelinjehjelp».

Johnsen viser til at evalueringen viste at det i stor grad dreide seg om ganske enkle juridiske spørsmål som kom inn, og mener at jurister uten advokatbevilgning og bachelorjurister må kunne hjelpe med mange standardspørsmål gitt en hensiktsmessig organisering med henvisning og oppfølgning.

- For det andre hadde man høyere forventninger til hvor mange som skulle ta kontakt, men jeg mener at man med små forbedringer kunne kommet på høyde med Finland, hvor de har 15 per 1000 innbygger.

Professoren forteller at forskningen viser oss at det er vanligere å ha juridiske problemer enn å ikke ha det, og at forvaltningsrettslige problemer er svært utbredt. Det er derfor rimelig å anta at et større antall personer vil ta kontakt hvis et slikt tilbud er godt nok kjent, mener han.

- Trygd, sosialhjelp, byggetillatelser, arv og familie, forbrukerspørsmål. Alle disse tingene er områder rettshjelptiltakene svært ofte får henvendelser om og som de fleste av oss støter på gjennom livet. En førstetjenestelinje vil også fange opp de mer alvorlige sakene og kunne kanalisere dem videre, sier han.

Ledige stillinger:

LOGO Justervesenet
Justervesenet
Søknadsfrist: 
28.09.2020
LOGO Boligbyggelaget NOBL
Boligbyggelaget NOBL
Søknadsfrist: 
30.09.2020
LOGO Bømlo kommune
Bømlo kommune
Søknadsfrist: 
03.10.2020
LOGO TEKNA
TEKNA - Teknisk- naturvitenskapelig forening
Søknadsfrist: 
05.10.2020
LOGO Br sund
Søknadsfrist: 
07.10.2020