«Regel­verket for Kyst­vaktens bistand til politiet er sammensatt og uoversiktlig»

ANMELDELSE AV «KYSTVAKTENS POLITI- OG PÅTALEMYNDIGHET» AV ARILD AASERØD

«Regelverket for Kystvaktens bistand til politiet er sammensatt og uoversiktlig,» sier en av våre fremste eksperter på området i en utmerket liten bok om Kystvaktens politi- og påtalemyndighet. Boken handler om atskillig mer enn Kystvaktens bistand til politiet, men det gjør ikke temaet enklere.

Forfatteren traff jeg for første gang for mange år siden da han var politiinspektør i Bodø, der hovedredningssentralen for den nordlige landsdelen holder til. Senere har han blant annet vært politimester i Vest-Finnmark og slik sett vært i langvarig nærkontakt med bokens problematikk.

I Norge, som i mange andre land, har man et tydelig organisatorisk skille mellom Politiet og Forsvaret – og visse sider av dette er endog grunnlovfestet, jeg sikter her til restriksjonene på bruk av militær makt mot landets innbyggere. Kystvakten er en militær organisasjon som i tillegg til sine rent militære oppgaver utfører oppgaver for politiet og for flere sivile forvaltningsorganer.

Dette medfører at man må holde «tunga rett i munnen» og vite hva man egentlig driver med, for hvem og med hvilke fullmakter og begrensninger.

Maktbruk

Bokens problemstillinger ville langt på vei vært uforståelige i et land som Colombia, der politiet er en slags fjerde forsvarsgren og slik inngår i «fuerza publica» - den offentlige makt. Noen kunne kanskje ønske seg en forenkling i retning av det colombianske system, men det får vi neppe og det er antagelig heller ikke ønskelig. En annen forenkling som ville gjort deler av boka overflødig er å følge det svenske eksempel – å gjøre Kystvakten til en sivil institusjon under Justisdepartementet. Men slik er det altså ikke.

En ting er forholdet mellom militær og polisiær maktbruk. Men også innen den sivile sfære må man skille mellom kontrollvirksomhet og etterforsking, mellom polisiær maktbruk som ordenshåndhevelse og bruk av straffeprosessuelle tvangsmidler. Linjene oppover til overordnet myndighet blir forskjellige alt etter hva man driver med, selv om virksomheten ytre sett kan arte seg nokså likt enten man driver med det ene eller det andre. 

Aaserøds bok gir en presis og oversiktlig gjennomgang av dette i utgangspunktet uoversiktlige rettsområdet. Jeg antar at de som driver med kystvakttjeneste eller behandler kystvaktrelaterte saker til daglig har den nødvendige innsikt og oversikt, men for oss andre som mer sporadisk måtte komme borti problemstillingene det være seg som saksbehandlere, beslutningstakere eller avislesere, er boken en gullgruve.

Delte meninger

Nå er ikke alt som sies i boken ukontroversielt. Det ville også vært merkelig om så var tilfelle, når forfatteren beveger seg inn på områder der meningene er delte. Slik sett, kan boken stimulere til diskusjon og faglig utvikling. 

Når han kommer inn på spørsmål i grenseflaten mellom politiets og forsvarets maktbruk, er det tydelig at han har et politimessig ståsted. Uten at jeg vil ta opp noen polemikk om enkeltspørsmål, tør jeg antyde at enkelte regler som kan følge av et strengt juridisk ressonnement ut fra politiets synsvinkel, kan utfordres av praktiske behov.

Hvis for eksempel politimesteren i Oslo den 22. juli 2011 hadde bedt om militær bistand til bevoktning av Stortinget, ville man da måttet vente med å plassere ut vakter til de hadde gjennomgått et kurs i politiets våpeninstruks og fått nødvendig sertifisering? Men eksemplet er selvfølgelig ikke noe argument mot opplæring mv. at kystvaktens personell med tanke på mulige bistandsoperasjoner. 

En skjønnhetsfeil som antagelig skyldes et automatisk retteprogram, er at det gjentatte ganger tales om «boring» når man mener «bording». Hadde boken vært på engelsk, hadde man neppe forvekslet «drilling» med «boarding». Men dette er en bagatell i en ellers meget god bok.

Elektron-saken

Leseren husker kanskje Elektron-saken fra 2005, da en russisk tråler stakk av fra den norske Kystvakten med to norske fiskeriinspektører ombord, og kan savne en nærmere behandling av denne. Saken aktualiserte grenseområdet mellom politi- og påtalemyndighet på den ene siden og suverenitetshevdelse på den andre. Det siste er et militært anliggende.

Gitt bokens tittel, får forfatteren være unnskyldt for ikke å ha gått inn i dette temaet, men i en bok om kystvakttjenesten generelt, hadde denne saken hatt en naturlig plass. Kanskje det kommer en oppfølger med et perspektiv som også inkluderer dette?

I mellomtiden kan vi glede oss over Arild Aaserøds bok slik den er, nyttig og opplysende.