Debatt: Skyldig til det motsatte er bevist

Av Lise Valen-Sendstad, saksbehandler i Jussformidlingen

Se for deg at sjefen mistenker deg for å ha stjålet penger fra bedriften. Du blir suspendert, men etter en uke ber sjefen deg om å komme tilbake på jobb, for du hadde jo ikke stjålet pengene. Heldigvis har du rett på full lønn i suspensjonsperioden,[1] slik at dine varige mén kun er etterdønningene av skrekken.

Like heldige er ikke innsatte som er mistenkt for å bryte ordensreglene i norske fengsler.

De får i stedet redusert sin utbetaling med en tredjedel mens forholdet de er mistenkt for undersøkes. Viser det seg at de var uskyldige er det ingen kompenserende etterbetaling i vente.

De harde fakta

Domfelte som soner i fengsel har en «aktivitetsplikt».[2] Plikten går ut på at de skal være sysselsatt på dagtid, for eksempel ved å utføre arbeid eller delta i forskjellige former for opplæring som fengselet tilbyr.[3] Som godtgjørelse for deltakelsen mottar de dagpenger på kr 76 til dagen.[4]

Innsatte som av ulike grunner ikke er oppfyller aktivitetsplikten mottar som hovedregel stønadspenger, med en dagsats på kr 51.[5] 

Dette fremstår jo enkelt og greit, gjør det ikke? Jussformidlingen erfarer imidlertid at ordningen bringer med seg uheldige konsekvenser.

Uskyldig til det motsatte er bevist?

Kriminalomsorgen kan beslutte at en innsatt skal utelukkes fra fellesskapet dersom det er nærliggende at hen vil handle i strid med det som er tillatt.[6] Det kan for eksempel gjøres for å opprettholde ro, orden og sikkerhet i forbindelse med at innsatte har en åpenbar konflikt, og det ikke er avklart hvem som er årsak til situasjonen. Dersom utelukkelsen medfører at den innsatte ikke får oppfylt aktivitetsplikten sin, blir hen automatisk gitt stønadspenger i utelukkelsesperioden.[7]

Selv om kriminalomsorgen kommer frem til at den innsatte ikke var skyld i det hen var mistenkt for, får hen ikke etterbetalt penger for å kompensere for den reduserte utbetalingen. Den innsatte pådras dermed økonomiske konsekvenser, selv om det konkluderes med at hen ikke er skyldig. Dette kan vanskelig hevdes å være i samsvar med prinsippet om at man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Større konsekvenser kan tenkes når undersøkelsene tar tid, og den innsatte i mellomtiden flyttes til en annen avdeling. Dersom det må søkes om tilbakeføring til avdelingen hen opprinnelig var på, kan man risikere at den innsatte blir stående på stønad frem til hen er tilbake og kan delta i arbeid igjen.

Hen vil da kunne stå i fare for å få redusert utbetaling over lengre tid, uten selv å være skyld i årsaken til dette.

Mindre penger på meg, eller korona til deg?

Disharmoni oppstår også når den innsatte som følge av sykdom er fritatt fra aktivitetsplikt, ved at de også da tilkjennes stønad,[8] uten selv å være skyld i fraværet. Arbeidstakere utenfor murene har motsetningsvis krav på sykepenger tilsvarende sin alminnelige lønn fra arbeidsgiver,[9] slik at man ikke lider et økonomisk tap av å være hjemme med influensa.

Det er vanskelig å identifisere gode grunner for at innsatte skal lide en annen skjebne. Dagens regulering skaper et problematisk insentiv for de innsatte til å delta på aktiviteter selv om de er syke.

En kan jo tenke seg at innsatte som får påvist korona nettopp på dette grunnlag ender med å handle i strid med de nasjonale anbefalingene om å isolere seg. Valget vil da bestå i å få redusert utbetalingen med en tredjedel, eller å delta på aktiviteter, og med det smitte sine medinnsatte. Satt på spissen blir valget da: Mindre penger på meg, eller korona til deg?