Det må bli billigere å beskytte miljøet

Av Mari Kjellevold Brygfjeld, advokat

Vi står overfor en klimakrise og en naturkrise. Naturen og miljøet trenger beskyttelse, men ett av de viktigste virkemidlene vi har for å sikre at miljølovgivningen overholdes blir alt for sjelden brukt. Det koster flere hundre tusen kroner å føre en rettssak for norske domstoler. I tillegg kommer risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader ved tap. Ikke bare utgjør kostnadene et reelt hinder for å prøve miljøsaker i retten – kostnadsnivået er også i strid med Norges forpliktelser etter Århuskonvensjonen.

Århuskonvensjonen skal sikre rettslig prøving av miljøsaker

Norge ratifiserte Århuskonvensjonen i 2003 og forpliktet seg da til å sikre at allmennheten har adgang til å bringe saker om miljø inn for domstolen for overprøving, jf. artikkel 9 nr. 3. For å sikre at adgangen er reell, er det i konvensjonen artikkel 9 nr. 4 stilt krav om at domstolsprøvingen skal være effektiv, rettferdig, tilgjengelig for allmennheten og ikke uoverkommelig dyr. Vårt rettssystem er effektivt, rettferdig og tilgjengelig for både berørte privatpersoner og organisasjoner, men kostnadene med å ta saker til retten er i dag for høye. 

Kravet til at kostnadene ikke skal være urimelig høye, er blant annet begrunnet i at kostandene ikke skal ha en avkjølende effekt på befolkningens vilje til å prøve klima- og miljøsaker.[1] Konvensjonens krav er en resultatforpliktelse, og konvensjonen er ikke overholdt dersom kostnadene – eller kostnadsrisikoen – utgjør en reell hindring for å reise søksmål.

I norsk rett er hovedregelen at den tapende part bærer ansvaret for motpartens sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2. Etter tredje ledd kan tapende part likevel fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Ved ratifiseringen av Århuskonvensjonen, la Miljøverndepartementet (nå Klima- og miljødepartementet) til grunn at lempningsregelen gir «rom for en praksis som ikke vil være i strid med kravet i artikkel 9 nr. 4, iallfall dersom domstolene klart har Århuskonvensjonen for øye ved praktiseringen av bestemmelsen».[2] Videre ble det lagt til grunn at det generelle kostnadsnivået ved føring av saker for domstolen den gang ikke var i strid med Århus­konvensjonen artikkel 9.[3] Verken Miljøverndepartementet eller Stor­tinget så det derfor som nødvendig å gjøre endringer i reglene om ansvar for sakskostnader.

Det klare premisset for at gjeldende sakskostnadsregler er i tråd med Århuskonvensjonen, er altså at domstolen aktivt forholder seg til konvensjonen og at det gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak om konvensjonens forpliktelser er overholdt. Dersom de samlede kostnadene i den enkelte sak blir for høye, skal sakskostnadsansvaret lempes etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Dette innlegget ble publisert i Juristens temautgave om klima- og miljørett - les flere av sakene her

Lovgivers forutsetninger har ikke blitt fulgt opp i praksis

Århuskonvensjonen artikkel 9 nr. 4 er lite anvendt av norske domstoler. Det finnes to avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett, hvor spørsmålet er tatt opp. I den første av disse, RG 2008 side 577, ble det vist til uttalelsene i forarbeidene om at det alminnelige kostnadsnivået i norsk rett ligger innenfor konvensjonens rammer, og konkludert med at sakskostnadskravet på 122 000 kroner ikke var i strid med konvensjonen. I den andre saken (LB-2018-128035) fikk WWF som delvis hadde vunnet frem med sitt krav, kun dekning av halvparten av sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-3. At organisasjonen ikke fikk erstattet sine kostnader fullt ut, og selv måtte bære 670 000 kroner i egne sakskostnader ble ansett å være innenfor konvensjonens rammer. Også i denne avgjørelsen viste lagmannsretten til uttalelsene i forarbeidene om at det generelle kostnadsnivået var innenfor konvensjonens rammer og konkluderte med at dette fortsatt var gjeldende, «selv om omkostningsnivået har økt de senere årene». Saken ble anket til Høyesterett som kom til et annet resultat i realiteten, og spørsmålet om sakskostnader ble dermed ikke satt på spissen.

Disse avgjørelsene fra Borgarting gir etter mitt syn uttrykk for en uriktig fortolkning av artikkel 9 nr. 4 og implementeringen av denne i norsk rett. Det er ikke tilstrekkelig å vise til det generelle kostnadsnivået for norske domstoler når sakskostnadene skal vurderes. I forarbeidene har lovgiver overlatt til domstolene å fastsette terskelen for hvilket kostnadsnivå som aksepteres etter konvensjonen. Det betyr at retten må vurdere de konkrete sakskostnadene mot konvensjonens krav i hver enkelt sak.

I Frostating lagmannsretts kjennelse 26. august 2021 (LF-2021-101193) ser vi en endring i domstolens forståelse av Århuskonvensjonen sammenlignet med avgjørelsene fra Borgarting lagmannsrett. Saken gjaldt utmåling av sakskostnadene etter at organisasjonen Nei til vindkraftverk på Haramsøy tapte saken i tingretten og ble idømt til å betale til sammen 1,2 millioner kroner i sakskostnader til kraftselskapet og staten. Saks­kostnadsavgjørelsen ble anket og lagmannsretten opphevet tingrettens avgjørelse.

Lagmannsretten slo fast at det i miljøsaker må foretas en konkret vurdering av om sakskostnadene er i samsvar med Århuskonvensjonens krav. Det ble videre vist til at vurderingen er objektiv, og at sakskostnadene verken kan overstige den berørtes økonomiske evne og heller ikke være objektivt urimelig. Lagmannsretten påpekte at lempningsregelen i § 20-2 tredje ledd rommer den helhetsvurderingen som skal gjøres, men at momentene vil kunne tillegges en annen vekt enn ved den ordinære vurderingen etter § 20-2 tredje ledd. Vurderingen av om kostnadene er urimelig høye, må dermed komme i tillegg til en vurdering av de alminnelige tungtveiende grunnene som velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold.

Sakskostnadsspørsmålet i Haramsøy-saken er ikke endelig avgjort. Tingretten skal foreta en fornyet vurdering av sakskostnadsspørsmålet i tråd med de føringene lagmannsretten har gitt. Avgjørelsen er forventet å komme før jul, og med denne vil vi få et signal om hva domstolene mener er et rimelig kostnadsnivå for å føre miljøsaker for retten. For miljøets del må vi håpe at dette ligger langt under 1,2 millioner kroner.

Det må bli billigere å beskytte miljøet

Uavhengig av utfallet Haramsøy-saken, må det tas grep for å gjøre det mulig å ta miljøsaker til retten. Kostnadene ved en rettsprosess er den største hindringen når det kommer til å reise søksmål om miljøspørsmål.[4] I Norge har kostnadene langt på vei doblet seg i perioden 2009-2018.[5] Utviklingen tilsier at premisset om at sakskostnadsnivået på generelt nivå er i tråd med Århuskonvensjons krav, slik departementet la til grunn ved implementeringen av Århuskonvensjonen i 2003, ikke lenger er gyldig.

Rettslig prøving av miljøsaker er viktig for å utvikle miljølovgivningen, for å sette skranker for rettsanvendelsen og for å hindre overtredelser. Gjennom Århuskonvensjonen har Norge anerkjent prinsippet om at allmennheten spiller en viktig rolle for miljøet. Ikke bare nedfeller konvensjonen menneskenes rett til å leve i et miljø som er tilfredsstillende for hans eller hennes helse og trivsel, men også deres plikt til «å beskytte og forbedre miljøet til det beste for nålevende og framtidige generasjoner».[6] For å kunne hevde retten og oppfylle plikten, må befolkningen ha en reell adgang til domstolsprøving. Til dette påpekes at saker om miljø i større grad reises for allmennheten og på vegne av naturen selv, uten at saksøker har noen økonomisk interesse i saken.

I motsetning til våre naboland, har Norge valgt å gjennomføre Århusk­onvensjonen i det alminnelige tvisteløsningssystemet. Sverige og Dan­mark har valgt en annen løsning, med henholdsvis spesialdomstol og uavhengige nemnder som overprøver vedtak i miljøsaker. Disse systemene holder kostnadene vesentlig nede sammenlignet med alminnelige rettsprosesser, og sikrer dermed en mer effektiv gjennomføring av konvensjonen. Dette ser man også ved at Mark- och miljödomstolen i Sverige avgjør om lag 1000 saker i året og Miljø- og Fødevareklagenævnet samt Planklagenævnet i Danmark avgjør ca. 2200 saker (tall fra 2020), mens det i Norge kun unntaksvis tas ut søksmål i miljøsaker.

Vi opplever at det er risikoen for å bli idømt motpartens sakskostnader som er det aller største hinderet for domstolsprøving, ikke minst fordi det skaper en uforutsigbarhet i prosessen. En enkel løsning for å møte kravene i konvensjonen og samtidig sikre at flere miljøsaker blir gjenstand for domstolsprøving, er derfor å frita berørte privatpersoner eller miljøorganisasjoner for sakskostnadsansvar i rettssaker om miljø.

Et generelt fritak for sakskostnadsansvar i denne type saker vil være et godt alternativ til opprettelsen av en miljødomstol, slik flere har tatt til orde for. Det er langt billigere og samtidig i tråd med vår rettstradisjon om generalistdomstolen.

Og det er vel heller ikke helt urimelig at staten som vedtaksmyndighet og eventuelle private parter med økonomiske interesser i saken, bærer sine egne kostnader ved rettslig prøving av miljøsaker? Både staten og den private parten har en egeninteresse i at allmennheten har tillit til at vedtak og virksomheter oppfyller gjeldende miljøkrav.