- Rystende, men nødvendig lesning

Anmeldt av Ann-Kristin Olsen

Bøkene fortjener å bli lest av mange, også av jurister som på forskjellig vis er med i det faglige bolverket samfunnet har bygd opp for å beskytte barn.

Det er dessverre ennå slik at mange barn utsettes for alvorlig risiko på grunn av omsorgspersoners rusmiddelbruk, konfliktfylte og voldelige samliv, psykiske problemet og alvorlige psykiske lidelser. Noen omsorgspersoner utsetter barnet sitt for psykiske, fysisk og/eller seksuelle overgrep, eller vanskjøtter det så alvorlig at barnets fysiske eller psykiske helse og utvikling er i alvorlig fare. I tillegg er det dokumentert at også samfunnets vern svikter, både når det gjelder forebygging, avdekking, iretteføring og bistand til barna.

Jeg ledet arbeidet med NOU 2017:12 Svikt og svik hvor vi gjennomgikk et utvalg av de alvorligste sakene om vold, overgrep og omsorgssvikt. Vi avdekket så omfattende systemsvikt at vi kalte det svik mot barna. Temaet i Killéns bøker er derfor like aktuelt i dag som i 1988, da hun tok tok sin doktorgrad med avhandlingen Omsorgssvikt og barnemishandling.

Kari Killén er en nestor som både underviser, veileder og gir konsultasjon både i Norge og internasjonalt. Hun har klinisk erfaring fra arbeid i barne- og ungdomspsykiatrien, familierådgivning og voksenpsykiatrien, og hun er hyppig brukt som sakkyndig i barnevernsaker.

Hun skriver i forordet til Sveket I at hvis vi skal gi barnets beste-begrepet innhold, kreves det kunnskap. Uten grundig forståelse mener Killén at det ikke er mulig å drive forebyggende arbeid eller å gripe inn i alvorlige situasjoner. Her er jeg hjertens enig og vil understreke at denne kunnskapen er relevant for alle yrkesgrupper som møter foreldre og barn. Etter mitt skjønn finnes mye av denne kunnskapen i boka.

Vi vet i dag at risiko og omsorgssvikt handler om et samspill mellom samfunn og kulturelle forhold, stressfaktorer, nettverksforhold, samlivsforhold samt personlighetsfaktorer hos både foreldre og barn. Da første utgave av Sveket I kom for nesten 30 år siden, introduserte den en helhetlig modell som i løpet av de årene som er gått, er blitt ytterligere bekreftet og videreført av forskere og praktikere. Den sjette utgaven viderefører hovedpunktene i denne modellen, men gjenspeiler også den store aktiviteten man nå ser for å integrere omsorgssvikt og overgrep, tilknytningsteori samt hjerne- og traumeforskning.

Boka inneholder derfor også nytt og aktuelt stoff, for eksempel beskrive hun sin HDT-modell, som gir en helhetlig differensiert tilnærming, over 16 interessante sider. Hun introduserer også en ny forskningsmetode, Care Index (CI), for å undersøke samspillet mellom foreldre og barn. Killén har selv benyttet CI i en større norsk undersøkelse og nevner at indeksen også kan være nyttig for helsesykepleiere og barnehagelærere.

Et nytt og interessant kapittel tar utgangpunkt i at synet på oppdragelse og hva som er «godt for barn» skifter fra kultur til kultur og fra en tidsepoke til en annen. I vår egen kultur har det skiftet etter hvert som vår forståelse av barn, barns behov og barns utvikling har økt og forholdene i samfunnet har gjort det mulig. Refs og ris for å straffe barn til bedre oppførsel har vært forbudt i Norge siden 1972. Killén spør om det er mulig å formulere noen foreldrefunksjoner som er viktigere enn andre, og som er avgjørende for barns utvikling uansatt kultur og uansett historisk sammenheng.

Hun presenterer på grunnlag av litteraturgjennomgang, klinisk erfaring og egen forskning syv slike sentrale foreldrefunksjoner og illustrerer sin påstand med konkrete eksempler. Dette er spennende lesning!

Killén skriver at hun er blitt motivert av de mange barnevernsakene som er blitt reist for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) til å bidra til et mer solid faglig-etisk grunnlag for samtlige profesjoner som møter foreldre i vanskelige situasjoner. Domstolen har som kjent pekt på at sakene har vært for dårlig undersøkt og utredet. Hun viser til at økt kunnskap om konsekvensene av omsorgssvikt har gjort det nødvendig med en revisjon av boka.

Jeg tolker henne slik at hun håper på at mer kunnskap om konsekvensene, både for barnet, familiene og samfunnet, kan føre til at vi investerer mer i å se, lytte til og forstå barnet og hjelpe både barnet og foreldrene. Den som leser boka, får dele Killéns oppsamlede kunnskap om hvilke omfattende og alvorlige konsekvenser omsorgssvikt har. Det er rystende lesning. Det er nødvendig lesning.

* Ann-Kristin Olsen er tidligere fylkesmann i Vest-Agder, sysselmann og politimester i Halden og har i mange år arbeidet med barns rettigheter.