«Korona-pandemien fører til flere avslag på familiegjenforening»

Av: Lasse Wither, Jussformidlingen

Etter utlendingsloven og utlendingsforskriften stilles det som hovedregel krav om sikret underhold i saker om familieinnvandring.[1] Underholdskravet skal sikre at personer som henter familiemedlemmer til Norge kan forsørge disse, samt bidra til integrering, motvirke tvangsekteskap og møte utviklingen med økt asyltilstrømning.

På bakgrunn av dette stiller bestemmelsene i forskriften krav til referansepersonens inntekt over 2,7 G en viss periode fremover og bakover i tid. I praksis er det manglende oppfyllelse av dette vilkåret som begrunner de fleste avslag på søknader om familiegjenforening.

I utmålingen av inntekten søker en å fastlegge referansepersonens varige inntekt for å si noe om referansepersonens forsørgelsesevne på varig basis.[2] Det er blant annet denne tankegangen som ligger bak en foreslått endring om å unnta introduksjonsstønad fra beregningen av inntekten etter bestemmelsene i forskriften.[3]

En annen ytelse som ikke regnes med i vurderingen av referansepersonens fremtidige inntekt[4] er dagpenger etter folketrygdloven. Dette er en utelatelse, som tilsynelatende mangler en god begrunnelse.

Dagpenger vil på linje med andre ytelser fra folketrygden bidra til en grad av selvforsørgelse. Av forarbeidene til utlendingsloven fremgår det at det skal gjøres «unntak for personer som er mottakere av varige trygdeytelser».[5]

Det er i denne sammenheng ingenting som skiller dagpenger fra for eksempel sykepenger, som omfattes i beregningen. Sykepenger har en maksperiode på 52 uker, mens dagpenger før de midlertidige endringene pga. korona-pandemien hadde en maksperiode på enten 52 eller 104 uker avhengig av hvor høy inntekten til mottakeren er.

Et mulig argument for å unnta dagpenger kan være at sykdom i motsetning til arbeidsledighet i enda flere tilfeller skyldes forhold mottakeren ikke har kontroll over. Dette er imidlertid som oftest ikke tilfellet.

Den store økningen i antall arbeidsledige som følge av korona-pandemien er her illustrerende. Dette utgjør en ekstraordinær omstendighet som er fullstendig utenfor referansepersonens kontroll, og som har medført at svært mange har blitt permittert og må gå over på dagpenger. En referanseperson som vanligvis ville oppfylt kravet til inntekt kan dermed ende opp med å få søknaden avslått, ettersom dagpenger ikke teller som inntekt etter utlendingsforskriften

Dette til tross for at vedkommende under pandemien mottar 80 % av sin tidligere inntekt i dagpenger fra Nav, og dermed bare har fått redusert sin forsørgelsesevne med 20 %.

Et annet argument som ofte påberopes i innvandrersaker er at en ikke ønsker at utlendinger skal starte oppholdet som mottakere av offentlig støtte. Det medfører imidlertid ikke riktighet at innvandrere enkelt kan komme til Norge, og suge penger ut av statskassen gjennom et vedtak om dagpenger.

Dagpenger er en inntektsbasert ytelse og forutsetter at søkeren har opptjent rettigheter gjennom å ha vært i arbeid. Dette til forskjell fra sosialhjelp. Dette er derfor ikke noe godt argument for å unnta dagpenger. Selv om dagpenger inntas i beregningen vil fortsatt vilkåret om inntekt over 2,7 G gjelde. Hensynet til selvforsørgelse vil derfor være ivaretatt.

De hensyn som begrunner underholdskravet gjør seg ikke gjeldende når et inntektsbortfall skyldes omstendigheter utenfor referansepersonens kontroll. Jussformidlingen klarer ikke å se gode grunner for utelatelsen av dagpenger og mener derfor at dagens utmålingsregler i utlendingsforskriften gir urimelige utslag, særlig i lys av økningen permitterte etter nedstengningen av samfunnet.

Vi mener derfor Justis og beredskapsdepartementet burde vurdere å endre utlendingsforskriften slik at også dagpenger regnes som inntekt i vurderingen etter § 10-8.