«Doms­premissene og doms­slutningene i straffe­dommer er ofte for lange og for detaljrike»

Av Stein Vale, statsadvokat, Oslo statsadvokatembeter

Domstolkommisjonen andre og siste delutredning har i vinter vært på høring med frist for å inngi høringsuttalelser i slutten av april. Viktige temaer som domstolenes funksjon og rolle, domstolenes uavhengighet og arbeidsprosesser behandles i utredningen.

Hvordan dommer skal skrives, vies imidlertid svært liten oppmerksomhet.

I utredningen pkt. 14.4.2 slås det bare fast at dommeren har faglig autonomi i kraft av uavhengighetsprinsippet, og at dommeren har fritt spillerom til å forme de premisser og de domsslutninger som hun eller han finner riktig på bakgrunn av det eksisterende kildematerialet og sakens beviser. Slik må det nødvendigvis være.

Det frie spillerommet som dommerne har, medfører at dommene blir svært forskjellige, både hva gjelder premisser og domsslutninger. Særlig når det gjelder utformingen av domsslutninger har vi på strafferettens område sett en utvikling som går i retning av en overdreven detaljrikdom. For de av oss som leser straffeattester, er denne tendensen lett dokumenterbar.

Dommer avsagt etter at vi fikk den nye straffeloven, registreres ofte i strafferegisteret med alt for mange og detaljerte paragrafhenvisninger.

For lange straffedommer

I boken Straffesaksbehandlingen i tingrettene (Gyldendal 2016) gir Tor Langbach mange gode råd om hvordan straffedommer bør skrives. Han påpeker blant annet at straffedommer lett blir for lange og at det ofte tas inn for mye av innholdet i forklaringene som tiltalte og vitner har gitt.

Vi som har rollen som aktorer, registrerer ofte med stor tilfredshet at mange fagdommere flittig noterer ned det som kommer frem i forklaringene i retten. Men det som i utgangspunktet er ment som dommerens personlige notater, finner litt for ofte veien til selve dommen. Det er nok en kjensgjerning at dagens tekstbehandlingsmuligheter har bidratt til at mange dommer blir unødig lange og ordrike.

Den teknologiske utviklingen har også gjort at rettskildene i dag er langt lettere tilgjengelig enn før. En del dommer svømmer i dag over av henvisninger til avgjørelser fra Høyesterett. Enkel digital tilgang til rettskildene har gjort arbeidet for oss som arbeider i strafferettspleien, betydelig enklere.

Jeg tenker med gru tilbake på den tid da jeg som ung politijurist måtte gå inn på politikammerets bibliotek og lete etter relevant rettspraksis i paragrafregistrene i flere årganger av Retsidende hver gang jeg forberedte en hovedforhandling.

Stiftelsen Lovdata har gjort en formidabel jobb som har gjort arbeidshverdagen for oss rettsanvendere mye enklere. Det er utvilsomt vel og bra at vi enkelt kan finne frem til rettspraksis for å begrunne hva som er riktig straffenivå. Men det jeg har registrert de siste årene er at selv ved bruken av anerkjente strafferettslige prinsipper, velger dommerne ofte å vise til en avgjørelse fra Høyesterett. Og det skjer hyppig også selv om temaet ikke har vært omtvistet under forhandlingene i retten. Det ser rett og slett noen ganger ut som en del dommere benytter domsskrivingen til å vise hvor flinke jurister de er.

Domsslutningene

Domstolene er gitt stor frihet også i utformingen av selve domsslutningen. I praksis opplever vi en ganske stor variasjonsbredde i hvordan domsslutningene i straffesaker skrives.

Tor Langbach omtaler innholdet i domsslutningene i Straffesaksbehandlingen i tingrettene kapittel 44. Han skriver helt kort i innledningen av kapitlet at slutningen i konsentrert form skal angi hva avgjørelsen er, mens premissene skal vise hvorfor avgjørelsen ble slik. Og så føyer han til følgende visdomsord: “Jo mer komplisert man gjør dette, jo lettere er det å begå feil.”

Straffeprosesslovutvalget har i utredningen NOU 2016: 4 ikke viet domsslutningenes innhold oppmerksomhet. I forslaget til bestemmelsen om skriftlig utforming og innhold av rettens avgjørelser, utkastets § 32-8, heter det bare at avgjørelsene skal ha “en nøyaktig angivelse av resultatet”. Noen nærmere veiledning om hvordan dette i praksis skal gjøres, er ikke å finne i utredningen.

Heller ikke i påtalemyndigheten er innholdet i domsslutninger viet mye oppmerksomhet. I 2008 minnet riktig nok Riksadvokaten i et brev til statsadvokatene og politimestrene om at den påstand som nedlegges for retten, skal være formulert som en domsslutning, og i regelen være ledsaget av et påstandsskrift. I brevet ble det fremholdt at aktors utforming av påstanden er et viktig bidrag for å sikre kvalitet på domsslutningen. Hvis påtalemyndigheten får fullt medhold, er det tilstrekkelig at domsslutningen – med hensyn til hva domfelte finnes skyldig i – gjentar de paragrafhenvisningene som er inntatt i hjemmelsrekken for det enkelte straffbare forholdet.  

Angivelsen av det overtrådte straffebudet

I straffeloven av 2005 har lovgiver i mange paragrafer valgt å benytte bokstaver i oppramsingen av både forskjellige handlingsnormer og ved angivelse av forhold som det særlig skal legges vekt på ved avgjørelsen av om en overtredelse er grov. Lovgiver kunne i stedet ha valgt én lang setning med oppramsing av momenter, slik det ble gjort i 1902-loven, eller brukt strekpunkter for de forskjellige handlingsalternativene.

En annen variant er bruk av tall for å angi leddet i paragrafen, slik det er gjort i arbeidsmiljøloven. I de senere år har det utviklet seg en praksis hos enkelte dommere som går ut på å ta med bokstaven for det det aktuelle handlingsalternativet i domsslutningen. En slik detaljeringsgrad er det ikke krav om i straffeprosessloven, jf. straffeprosessloven §§ 39 og 40.

I påtalemyndigheten er det en del påtalejurister som på tilsvarende vis velger å ta med bokstavalternativet i hjemmelsrekken i tiltalebeslutningen. En slik detaljeringsgrad ble i svært liten grad benyttet før vi fikk den nye straffeloven.

En av tiltalebeslutningens funksjoner er å gjøre det klart for tiltalte hva han er tiltalt for, slik at han kan forberede sitt forsvar. Det hensynet ivaretas ved at påtalemyndigheten gjengir innholdet av det aktuelle straffebudet så langt der er av betydning i saken, jf. straffeprosessloven § 252 første ledd nr. 3. Ved utferdigelse av forelegg er det fastsatt en tilsvarende regel i straffeprosessloven § 256. Angivelse av bokstavalternativ i hjemmelsrekken bidrar ikke til å opplyse en tiltalt eller bøtelagt hva han anklages for. Anklagens innhold skal fremgå av lovgjengivelsen kombinert med en kort og nøyaktig beskrivelse av forholdet.

Om man senere har behov for nærmere detaljer om hva en person er domfelt for utover angivelsen av straffebestemmelsene som fremgår av en straffeattest eller en politiattest, får man den nødvendige informasjon ved å lese selve dommen. Ved bruk av politiets og påtalemyndighetens saksbehandlingsverktøy for straffesaker er det i dag enkelt for oss påtalejurister å hente inn tidligere dommer og legge dem inn som et dokument i en ny straffesak.

Straffutmålingsbestemmelser

I boken Strafferett – Håndbok av Finn Haugen og Jon Sverdrup Efjestad (Cappelen Damm 2019) listes det opp i nøkkelkommentaren til straffeprosessloven § 39 hva en domsslutning skal inneholde. I opplistingen heter det blant annet at det skal tas med “henvisning til straffeloven §§ 79, 80, 81 og 82”. Det kan se ut som forfatterne av håndboken har tatt med et ganske tilfeldig utvalg av straffutmålingsbestemmelser.

Heldigvis forekommer det i praksis svært sjelden at henvisninger til § 80, som gjelder straff under minstestraff eller en mildere straffart, eller § 81, som omhandler forhold som kan føre til straffefritak, tas med i domsslutninger. I fall disse bestemmelsene kommer til anvendelse, skal det etter min mening redegjøres for det i domspremissene; paragrafene er det ikke nødvendig å angi i en domsslutning. Og er det en etterskuddsdom som avsies, bør det i domsslutningen angis om det er en fellesdom eller en tilleggsdom, men noen henvisning til § 82 er vel strengt tatt ikke nødvendig.

Langbach skriver helt generelt at slutningen skal vise hvilke straffutmålingsregler som anvendes, og nevner som eksempel straffeloven § 79. Om det er noe behov for å nevne § 79 i slutningen er høyst diskutabelt. Av straffeprosessloven § 40 fremgår det bare at anvendelsen av § 79 bokstav a og § 78 f skal tas med i domsgrunnene.

Pussig nok bestemte Riksadvokaten i rundskriv nr. 2/2015 om ny straffelov at påtalemyndigheten skulle videreføre praksisen fra den gamle straffeloven med å ta med §§ 62 og 63 som aksessorier i tiltalebeslutningene. Det har medført at det nå rutinemessig spesifiseres når § 79 a kommer til anvendelse. Den eneste informasjonsverdien en slik spesifisering har, er at tiltalebeslutningen består av mer enn én post. Akkurat det er vel alle som leser en tiltalebeslutning i stand til å se selv.

Etter at lovgiver i den nye straffeloven valgte å liste opp en rekke skjerpende og formildende omstendigheter i §§ 77 og 78, opplever vi fra tid til annen at enkelte dommere også tar med disse paragrafene med tilhørende bokstavangivelser i domsslutningene. Dette er helt unødvendig og fører til at fullstendig uinteressante opplysninger føres inn i strafferegisteret når dommen registreres; opplysninger som i sin tur blir å gjenfinne i straffeattestene.

Konformitet og samordning

Det er vel og bra med uavhengige dommere med en høy grad av integritet. Men det hadde utvilsomt vært ønskelig med en noe større grad av konformitet når det gjelder noe så praktisk viktig som skriving av domsslutninger. Også i påtalemyndigheten er det behov for å vie paragrafbruken i forelegg, siktelser, tiltalebeslutninger og påstandsskriv større oppmerksomhet.

En økt grad av elektronisk samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden vil nok på sikt medføre en begrensning i muligheten til å utforme tiltalebeslutninger og domsslutninger slik den enkelte påtalejurist og dommer mener er best.

Før vi kommer så langt, bør både påtalemyndigheten og domstolene vie et såpass praktisk viktig tema som paragrafbruk i tiltaler og domsslutninger større oppmerksomhet.

Vi jurister har dessverre en lei tendens til å fortape oss i detaljer og paragrafer. 

Mottoet “Det enkle er ofte det beste” er å foretrekke fremfor å holde fast ved dårlig begrunnede tradisjoner og å gjøre ting mer komplisert enn nødvendig.