«Sett retts­sikkerhet på kommune­kartet!»

I den daglige strømmen av nyheter la jeg i vår særlig merke til en sak om den lille kommunen Vestvågøy i Lofoten. Lokalavisen Lofot­Tidende meldte til sine lesere at man omsider har fått på plass en forsvarlig bemanning i kommunens enhet for byggesaker.

Kommunen med om lag 11 000 innbyggere har nemlig ansatt ikke bare én, men to jurister.

Begge ansettelsene er slått opp i lokalavisen og med en flott presentasjon av de nyansatte juristene.

For Juristforbundet er jo dette en gladsak. Den fremsnakker juristenes rolle og kjærkomne kompetanse i en relativt liten kommune. Den synliggjør også kommunenes behov for, og mulighet til, målrettet rekruttering av nødvendig kompetanse for å ivareta innbyggernes interesser på en god og forsvarlig måte.

Saken viser hvordan en kommune velger å ta grep for å gi tjenester i tråd med innbyggernes forventninger. Det er bra!

Juristforbundet har i mange år vært opptatt av og satt fokus på rettssikkerhet i kommunene. Vi vet at et stort mindretall av norske kommuner mangler jurister i egen forvaltning. Dette gjelder i særlig grad de mindre kommunene.

En fersk forskningsrapport fra NIVI viser dessuten at mange kommuner selv opplever at de mangler tilstrekkelig juridisk kompetanse. Dette er bekymringsverdig.

Kommunene skal forvalte sine innbyggeres interesser og rettigheter på en rekke velferdsområder av stor betydning i den enkeltes liv, det være seg sosiale tjenester, barnevern eller barns rett til spesialpedagogisk hjelp. Kommunene vil derfor være avhengig av at innbyggerne har tillit til at de vedtak som fattes er rett.

Kompetanse om regler, regelanvendelse og forvaltningsrettslige prinsipper vil langt på vei være en nøkkel for ivaretagelse av den enkeltes rettsikkerhet. Det må forventes at jurister og deres kompetanse er en del av den kjernekompetansen kommunene forvalter og har tilgang til.

Under Arendalsuka etterlyste Juristforbundets president Håvard Holm større fokus på rettsikkerhet i den pågående valgkampen. Dette er et viktig innspill, ikke minst med tanke på at det i dag er opp til den enkelte kommune hvilken kompetanse man setter til å ivareta oppgavene som krever juridisk saksbehandling.

På andre fagområder, f.eks. innenfor kommunenes ansvar for helse og omsorg, er det satt krav om minimumskompetanse. Det er altså kommunene selv som må gjøre noen valg og prioriteringer. De må kunne forsikre sine innbyggere om at deres rettssikkerhet ligger som en viktig forutsetning.

Å etterspørre kommunenes prioritering og premisser for rettssikkerhet er derfor helt på sin plass. Det er ingenting som tilsier at små kommuner har mindre kompliserte juridiske oppgaver enn større kommuner. Med tanke på utfordringer omkring habilitet og krav om likebehandling, kan man heller tenke seg tvert imot.

Rettsikkerhet for den enkelte ligger som en grunnverdi i samfunnet vårt og kan ikke være avhengig av hvor man er bosatt i landet. Rettsikkerhet må derfor settes på kartet – kommunekartet!