Menneske­retter - EMD som makulerings­maskin?

Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, var en historisk nyskapning. Land godtok å kunne saksøkes av individer i EMD for krenkelser av deres rettigheter etter Den europeiske konvensjon om menneskerettene av 1950, EMK. Domstolen har mottatt et mye større antall saker, eller søknader, applications, enn det har vært mulig å avvikle.

Den sto i fare for å drukne da Torbjørn Jagland tiltrådte som generalsekretær i 2009. I et intervju nylig (NTB 23.4) sa Jagland at ”antall saker” nå er redusert med to tredeler. 

Dette er gledelig, men mine erfaringer i en verserende sak har gjort meg urolig over hvordan reduksjonen av uavsluttede saker kan være oppnådd og om domstolens håndtering av publikum sikrer at de i praksis nyter godt av sine rettigheter. 

Rettferdig rettergang

I vår sak er Sverige innklaget for krenkelse av retten til rettferdig rettergang (EKM Art. 6) i en sak anlagt i 2015 mot styremedlemmene i  Nobelstiftelsen. Det ble krevet tilbakebetaling til stiftelsen av midler brukt i strid med stiftelsens formål, fastlagt i Nobels testament 27.11 1895. Flere fredsprisvinnere hadde protestert mot fredsprisen til EU i 2012, men styret utbetalte likevel prisbeløpet. Etter Stiftelselagen Kap 5 §4, nr 3 kan ”den som kan komme til å få fordel av en stiftelse” anlegge sak med krav om at styrets medlemmer erstatter stiftelsens tap ved at midler anvendt i strid med formålet. 

I Strasbourg ble søkerne representert av Nobel Peace Prize Watch som har som formål å få realisert Nobels intensjon. Det svenske stiftelsestilsynet hadde i 2012 understreket at Nobelstiftelsens styre har det overordnete og  endelige ansvar for at prisene holdes innenfor testamentets intensjon. De to saksøkerne har i mange år vært nominert til det Nobel selv kalte ”priset för fredsförfäktare” – og oppfylte klart kravet om utsikt til fordel av Nobelstiftelsen.

Søkerne var ikke ute etter økonomisk fordel eller å få en fredspris, saken ble anlagt for å få en domstolsprøvning av innholdet av Nobels testament. Saken gjaldt ikke hvorvidt EU skaper fred, men om unionen den satser på Nobels metode – å realisere fredskongressenes program om et nedrustet brorskap av alle nasjoner. Søksmålet kom etter at utallige forsøk på å sikre respekt for Nobels formål med politiske og administrative midler hadde slått feil.

Blant de seneste var en offentlig henstilling til Stortinget i november 2017 fra 17 juridiske professorer i Norge [nettsøk: stortinget-171129] om å legge vekt på Nobels intensjon ved valg til Nobelkomiteen. Stortinget forkastet nesten enstemmig av i 2018 et forslag i tråd med denne henstillingen. Bare to av 167 representanter ville oppstille lojalitet mot Nobels formål som vilkår for å være valgbar til Nobelkomiteen. Stortinget sa altså klart nei til å utføre kjernen i det oppdraget det mottok fra Nobelstiftelsen i 1897.

Stockholm Tingsrätt avviste søksmålet med å vise til at kretsen av mulige mottagere ”slik prisen etter hvert er blitt oppfattet” var blitt så vid at ingen enkelt kunne sies å ha spesiell utsikt til fordel av stiftelsen. Enda saken var reist nettopp å få fastslått at ’kretsen av potensielle fredsprisvinnere’ er blitt alt for vid tok dommeren uten varsel til partene stilling til det sentrale tvistepunkt i saken og avviste på grunnlag av sin personlige oppfatning. Vedtaket var åpenbart i strid med loven, lagtrots. Likevel ble avgjørelsen stadfestet i Svea Hovrätt, og Högsta Domstolen avslo prøvning 2.11 2016. 

På dagen 6 måneder senere – på fristens siste dag – ble sak mot Sverige reist for EMD – for krenkelse av retten til en fair trial. I august ble en juridisk betenkning ettersendt. Den ledende svensk ekspert på stiftelser, Henning Isoz, forfatter av kommentarutgaven til den svenske stiftelsesloven ga uttrykk for at retten til søksmål tilkommer enhver som kan få fordel av stiftelsen, kretsens størrelse er irrelevant. Forhåpningene var store og skuffelsen desto større da domstolen omgående meddelte at saken var avvist og dokumentene makulert.

Hva var blitt feil? I det elektroniske formularet, med 70 punkter, var datoen for avgjørelsen i svensk HD, ikke fylt ut i rubrikk 61. Datoen var nevnt flere steder og kopi av HDs vedtak inngikk i de 16 vedleggene. En uforståelig formalisme. 

Svært ulikt norsk rettskultur

EMDs  forhold til publikum er svært ulikt norsk rettskultur og noen hver kan miste motet underveis. Hos oss er domstolene pålagt å gi partene veiledning om regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold. Hjelpe dem med å ivareta sine interesser i saken. Gi nødvendig veiledning for at feil kan rettes opp. Avhjelpe mangelfulle prosesshandlinger (Tvisteloven § 16-5). Prosessreglene skal ikke fungere som en felle for å fremme krav for domstolene. 

EMD informerer via sin nettside og alle pålegges å bruke et omfattende formular på nett som gir søkeren tett støtte til en strukturert presentasjon av saken. Men nettsidene er omfattende, krevende å finne ut av, og ikke alle spørsmål er besvart. For eksempel, når 6-månedersfristen nærmer seg, hva avbryter fristen? Art. 35 er ikke helt klar i så måte. 

Det var ikke fristende å klage over avvisningen uten å vite noe om praksis og utsikter, men EMD tilbyr ingen mulighet for å få oppklart noe muntlig. Domstolen har et telefonnummer, men ingen til å ta telefonen. Det helautomatiserte sentralbordet inviterer til serier av tastevalg 1, 2 eller 3, i en frustrerende labyrint hvor alle rutevalg viser seg å ende i samme svar: se EMD.coe.int.

Det er umulig for utenforstående å komme gjennom til et menneske. Blokkeringen er så vanntett at ikke engang presse-seksjonen kan nås annet enn via et online kontaktformular.

Nytt håp

I en måneds tid anså jeg saken som havarert – helt til jeg kom på en mulighet for å nå frem til en person, et levende menneske, på innsiden, den norske dommer, Erik Møse. Han mente avvisningen måtte være feil, kontaktet omgående sekretariatet, og jeg ble invitert til å søke på ny. Søknaden med all dokumentasjon (nær 100 sider) ble innsendt for annen gang i september 2017. Nytt håp, ny venting.

Nettsidene gir klar beskjed om å aldri etterlyse, skrive eller henvende seg på noen måte om noe som helst. I mars 2019 ble mine klienter for utålmodige. Etter purring kom en ny skuffelse: saken var for lengst avgjort, i okt. 2017. Igjen avvist – og igjen, papirene destruert. Underretningen hadde vært sendt til feil adresse og hadde aldri nådd meg. 

Hvorfor avvist? Saken hadde fått nytt saksnummer, dommeren hadde ut fra datoen for andre gangs innsendelse ansett 6-månedersfristen løpt ut. Feil igjen. Vår søknad er nå innsendt for tredje gang – med samme dato, 2.5 2017.

Ressurser

EMD kan ha all grunn til å føle seg utmattet og gjøre en og annen feil. I de første 60 årene (frem til utgangen av 2018) hadde EMD håndtert 841 000 klager. Det kan virke krevende for 47 dommere, men sekretariatet er stort, 33 avdelinger med et betydelig antall jurister forbereder sakene. Ved utløpet av 2018 var det avsagt 21 600 dommer – et antall som hvert enkelt år i de siste 15 årene har vært høyere enn det samlede antall for de første 40 årene, 837. 

Med oversettere og andre faggrupper består sekretariatet for tiden av 640 personer, helt uten ressurser er EMD altså ikke. Men mye overrasker. 

Domstolen bruker elektronikken til å gjøre seg utilgjengelig og oser av uvilje. Søkerne holdes i frustrerende uvisshet. Det blir ikke en gang kvittert for mottatt søknad.

En vesentlig tryggere og bedre brukeropplevelse måtte kunne oppnås ved datarutiner uten å gi mye ekstra arbeid. Før saker avvises burde søkeren få forvarsel med frist for innsigelser.  Enkle feil kan bli rettet og uriktig makulering unngått.

På rettssikkerheten løs?

Skal EMD lykkes med å korrigere og høyne nivået på Europas nasjonale domstoler må EMD selv fremstå som en god modell. Domstolen må få tilstrekkelige ressurser til å opptre verdig og adekvat og møte sitt publikum med imøtekommende hjelpsomhet.

Dagens frist for saksanlegg, seks måneder er forbausende kort, men om Protokoll 15 fra 2013 skulle bli vedtatt vil fristen for å anlegge sak senkes til 4 måneder. Kampen mot restansene må ikke ta former som på vilkårlig vis fratar folk det rettsvern konvensjonen om menneskerettighetene skulle gi dem. Publikum bør ikke oppleve domstolen som en makuleringsmaskin. Ikke alle har en Møse til å redde seg. 

EMDs behov for å avskalle og avvise er åpenbart og stort. Det er likevel å håpe at det jeg har opplevd er en ekstraordinær serie av uhell. At domstolen i en desperat arbeidssituasjon kan ha tydd til uakseptable, kanskje også ulovlige, grep for å bli av med sakene er en uhyrlig tanke. En slik slutning kan ikke trekkes fra en enkelt sak, men jeg skulle gjerne vite litt om andre kan ha opplevd liknende tabber.

Jagland bør snarest sørge for å undersøke om hans påtrykk for å få ned restansene har tatt former som går på rettssikkerheten løs.