«En potensielt stor del av våre klient­samtaler er underlagt kontroll»

Jusshjelpa i Nord-Norge har et godt samarbeid med fengslene i landsdelen, og har jevnlig saksinntak både på høyt- og lavere sikkerhetsnivå. Dette innebærer at vi har mange klienter som sitter i fengsel. Det har tidligere vært en viss praksis på at fengslene avstår fra å avlytte telefonsamtaler mellom innsatte og rettshjelptiltakene.

Denne praksisen har Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) satt en stopper for.

Etter straffegjennomføringsloven § 32 annet ledd er det adgang til å kontrollere telefonsamtaler til og fra innsatte i fengsel. For innsatte på avdeling for høyt sikkerhetsnivå gjelder det en generell regel om slik kontroll. Samtaler til og fra innsatte på lavere sikkerhetsnivå kan kontrolleres dersom det fremstår som nødvendig av sikkerhetsmessige grunner.

Kontrollen kan skje ved at samtalen blir avlyttet eller tatt opp på bånd. Tilsvarende rett til kontroll av postsendinger og besøk følger av lovens §§ 30 og 31. Det vil i det følgende bli tatt utgangspunkt i kontroll av telefonsamtaler, men de hensyn som kommer til utrykk gjør seg gjeldende også for kontroll etter sistnevnte bestemmelser.

Avlytting og båndopptak av telefonsamtaler er et inngrep i en persons rett til respekt for privatliv og kommunikasjon etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Konvensjonen gjelder etter menneskerettsloven som norsk lov, og skal ved motstrid gå foran annen norsk lovgivning, se lovens § 3 og § 2. Retten til respekt for privatliv følger også av Grunnloven § 102. 

Hjemmel i lov

Et inngrep i retten til privatliv er likevel lovlig om det har tilstrekkelig hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er forholdsmessig. Professor Jon Petter Rui ved det juridiske fakultet ved UiT Norges arktiske universitet har tatt til orde for at det kan reises berettiget tvilom hvorvidt reglene om en generell adgang til kontroll av kommunikasjon til og fra innsatte på høyt sikkerhetsnivå, tilfredsstiller lovkravet i EMK art. 8 nr. 2 (på lovdata: FEST-2009-uit-238).

En innsatts telefonsamtale med advokat kan ikke underlegges kontrolltiltak. Det særlige vernet mot avlytting av disse samtalene følger av straffegjennomføringsloven § 32 sjette ledd, og er et utslag av prinsippet om rett til konfidensialitet av innholdet i et advokat-klient-forhold. Vernet omtales ofte som advokatprivilegiet. 

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) uttalte i saken Michaud mot Frankrike, at retten til konfidensialitet i advokat-klient-forhold er en nødvendig forutsetning for at advokater skal kunne utøve sin fundamentale rolle i en rettsstat. Det blir lagt til grunn at EMK artikkel 8 ikke bare at gir rett til beskyttet kommunikasjon mellom individer, men altså en særlig rett til konfidensialitet for kommunikasjon mellom advokater og deres klienter (dom 6. desember 2012, søkenummer 12323/11 avsnitt 118).

De studentdrevne rettshjelptiltakene driver rettshjelp etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 3.Ved at de studentdrevne rettshjelptiltakene gis særskilt tillatelse til å yte rettshjelp anerkjennes det samtidig at det er et behov for ytelsene.

Studentmedarbeiderne har imidlertid ikke advokatbevilling etter domstolloven § 220, og omfattes ikke av ordlyden i straffegjennomføringslovens unntak fra kommunikasjonskontroll. Kriminalomsorgen har derfor sitt på det rene når de kontrollerer de innsattes samtaler med rettshjelptiltakene. I alle fall etter straffegjennomføringsloven. 

Begrensede økonomiske midler

Mange innsatte har begrensede økonomiske midler, og det å kontakte advokat i enkeltsaker er ofte utelukket. For disse er gratis bistand fra rettshjelptiltakene gjerne den eneste realistiske muligheten for juridiske tjenester i spørsmål som ikke knytter seg til den konkrete straffesaken de soner for. 

Etter hva Jusshjelpa i Nord-Norge kjenner til, gis det fra fengslenes side bare en generell beskjed om at samtalene kan bli kontrollert. Når utgangspunktet på avdeling for høyt sikkerhetsnivå er at samtalen skal kontrolleres, innebærer dette at en potensielt stor del av våre klientsamtaler er underlagt kontroll. Kontrollen gjennomføres uten at vi – eller våre klienter – vet at det skjer i de enkelte tilfellene.

Mennesker som søker juridisk bistand er ofte i en sårbar posisjon. Ikke minst gjelder dette mennesker under soning. Vi frykter at innsatte i fengsel vegrer seg for å være fortrolige med oss i viten om at fengselsbetjenter kan kontrollere samtalene våre. Resultatet kan være at vi ikke i full grad får utøvd vår rolle som rettshjelper for klienter i fengsel.

Det er et viktig aspekt at de innsatte ikke kan velge bort å forholde seg til betjentene på en daglig basis. Dette kan gjøre det ubehagelig å formidle informasjon av personlig art til rettshjelperen når kommunikasjonen er underlagt kontroll av de samme betjentene. Spesielt problematisk er det om saken nettopp gjelder den innsattes problemer med en av fengselets tilsatte, og den tilsatte kan avlytte samtalen.

Det er prinsipielt uheldig at personer med mer økonomiske midler – som derfor kan engasjere advokat – i realiteten får en større grad av konfidensialitet i sin kommunikasjon med rettshjelpere enn det personer med lite økonomiske midler har. Denne skjevheten i innsattes rettssikkerhet vil jevnes ut om innsattes kommunikasjon med rettshjelptiltakene får et sterkere vern mot kommunikasjonskontroll. 

Bør vernes mot kommunikasjonskontroll

Kriminalomsorgsdirektoratet mener at det av sikkerhetsmessige grunner er nødvendig å begrense omfanget av gruppen som skal nyte vern etter unntaket om kontrollfritak. Jusshjelpa i Nord-Norge mener imidlertid at de nevnte forhold viser at det er gode grunner for at retthjelpere som ikke er advokat bør vernes mot kommunikasjonskontroll.

Vi mener også at vernet kan gis uten å gå på bekostning av sikkerheten. Det kan for eksempel pekes på at studentmedarbeiderne sikkerhetsklareres i forbindelse med jevnlige saksinntak i fengslene, og at kontroll med samtaler til og fra rettshjelptiltakene av denne grunn ikke er nødvendig på samme måte som for andre samtaler.

Et lov- eller forskriftsfestet utgangspunkt bør være at innsattes kommunikasjon med rettshjelper som utøver rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218 annet ledd nr. 3 ikke skal være underlagt kommunikasjonskontroll, verken på avdeling for høyt- eller lavere sikkerhetsnivå. Kontroll bør bare kunne finne sted der det foreligger særlige forhold som gir grunn til å tro at den aktuelle samtalen vil misbrukes.

På denne måten vil innsattes rett til respekt for sitt privatliv ivaretas, samtidig som at Kriminalomsorgen har adgang til å kontrollere kommunikasjonen der det er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner. For at vernet skal være reelt må partene uttrykkelig gjøres oppmerksom på at en aktuell samtale likevel vil bli kontrollert.