Sunniva Yde Aksnes, Jussbuss
Sunniva Yde Aksnes i Jussbuss

«Når penger begrunner isolasjon»

Bruken av isolasjon på grunn av manglende ressurser er et økende problem i norske fengsler, til tross for sterk internasjonal kritikk.

Onsdag, 7. november 2018 - 11:32

Bruken av isolasjon på grunn av manglende ressurser er et økende problem i norske fengsler, til tross for sterk internasjonal kritikk. Hvorfor er det slik, og hva kan gjøres for å bedre fangenes rettssikkerhet på dette området?

I forslag til statsbudsjett blir kriminalomsorgen foreslått kuttet med over 100 millioner, noe som innebærer en nedgang på 2 %. Dette kom på ingen måte som en overraskelse sett på bakgrunn av de siste års kutt i kriminalomsorgen, som er en del av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform (ABE-reformen).

Internasjonal kritikk

Samtidig får Norge kritikk for utstrakt bruk av isolasjon i norske fengsler, av blant annet FNs torturkomité (CAT) og Europarådets torturkomité (CPT). Også Sivilombudsmannen har gjentatte ganger påpekt og kritisert isolasjonsbruken. En del av kritikken retter seg mot bruken av de facto isolasjon under straffegjennomføringen, som innebærer at fangene låses inne på cellene sine store deler av døgnet uten at det er fattet vedtak om dette. Fengslene vil ofte selv ikke regne dette som isolasjon, selv om innlåsingen har de samme virkningene som lovbestemt isolasjon. Da denne isolasjonstypen fattes uten vedtak, er det ikke er mulighet for å overprøve beslutningen som tas. Dette innebærer et sterkt inngrep i fangers rettssikkerhet.

Hvor mye de facto isolasjon som forekommer er uvisst på grunn av manglende statistikkføring, og det er grunn til å anta at det er store mørketall.  Jussbuss er jevnlig i kontakt med fanger som kan fortelle om ufrivillig innlåsing på cella store deler av døgnet, uten at de får en begrunnelse.

Selv om deler av isolasjonskritikken imøtegås i forslaget til statsbudsjettet, synes lite å bli gjort for å få ned bruken av de facto isolasjon. Da det er bred enighet om at isolasjon kan ha alvorlige virkninger for den som utsettes for det, er det sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke tar dette på alvor.  

Årsakene og nødvendige tiltak 

Den mest fremtredende årsaken til bruken av de facto isolasjon er mangel på ressurser. ABE-reformen har som formål å sikre en bedre og mer effektiv bruk av felleskapets midler. Realiteten er imidlertid at innsparingen går utover antall fengselsbetjenter og aktivitetstilbudene i fengslene. Dessuten er mange fengselsbygg gamle og lite tilrettelagte for soning i fellesskap.

Norsk fengsels- og friomsorgsforbud (NFF) har også uttrykt bekymring for situasjonen. Når antall ansatte kuttes påvirker dette kontakten mellom betjentene og fangene, og sjansene for uønskede handlinger øker. I følge NFF er antall voldshendelser og trusler mot ansatte stigende, noe som igjen kan medføre mer bruk av isolasjon. I helger og ved ferieavvikling blir situasjonen særlig prekær, noe Jussbuss har fått erfare. I Sivilombudsmannen besøksrapport fra Arendal fengsel dette året ble det rapportert om fanger som gruet seg til helgene, da de var innelåst mer enn 20 timer i døgnet.  Det er derfor nødvendig å bevilge mer ressurser til kriminalomsorgen, slik at fengslene har kapasitet til å la fangene omgås i fellesskap og få et bedre aktivitetstilbud.

En annen årsak til bruken av de facto isolasjon er fengslenes store skjønnsmyndighet ved straffegjennomføringen. En idé vil kunne være å lovfeste minimumsgrenser for samvær med andre innsatte og for aktivitetstilbud. Ved å rettighetsfeste slike minstestandarder, vil dette medføre mindre innlåsing på cellene. Tilstrekkelige ressurser er likevel en forutsetning for at dette kan la seg gjøre, da noe annet ville kunne påvirke sikkerheten til de ansatte.

I tillegg er manglende statistikkføring et problem. Dette gjør det vanskelig å danne en god nok oversikt over bruken av de facto isolasjon. Det burde derfor innføres et statistikksystem slik at antall timer med innlåsing kartlegges, og nødvendige tiltak mot dette kan besluttes. 

Hvorfor skal vi bry oss?

Fengselsstraff er det mest inngripende maktmiddelet staten kan ta i bruk ovenfor innbyggerne. Isolasjon er det mest inngripende staten kan gjøre ovenfor innbyggeren når hen sitter i fengsel. Vi kan ikke fortsette å tåle en stor bruk av, og i alle fall ikke at folk blir sittende isolert på grunn av manglende ressurser. Det må prioriteres midler til god straffegjennomføring, og det må på plass rutiner for å hindre de facto isolasjon. Dette vil være til vårt alles beste.

Ledige stillinger: