«Hva jeg vil som president i Jurist­forbundet»

I et innlegg i Juristen.no ber visepresidenten i Juristforbundet – og presidentkandidat - Susanne Eliassen om mer valgkamp i forbindelse med valgene på årsmøtet i begynnelsen av november. Jeg er også en av flere kandidater til presidentvervet og vil gjerne uttrykke hva jeg vil bidra med i denne rollen.

Jeg vil for det første aktivt arbeide for å gjøre Juristforbundet enda mer relevant for medlemmene og enda mer relevant i samfunnet. I dette ligger blant annet at Juristforbundet skal bli enda mer synlig for omverdenen og bli enda mer hørt og bli tillagt betydning av politiske myndigheter.

Likevel skal Juristforbundet først og fremst videreutvikle sin rolle i interessearbeidet og sin rolle som støtte- og serviceorgan for sine medlemmer.

Som presidentkandidat er det tre øvrige forhold som jeg vil fremheve; kall det gjerne mitt «program»:

• Juristforbundet må utvise et enda sterkere engasjement for betydningen av rettsstaten. Rettsstaten er i svekkelse i flere andre land som vi forholder oss til, men vi har også her i landet en vei å gå for at grunnleggende krav til rettsstaten er å betrakte som oppfylt. Skal vi ha tillit til systemet, må først og fremst sentrale samfunnsinstitusjoner som forvalter rettsstaten ha tilstrekkelige ressurser til å utføre sine oppgaver. I disse budsjett-tider ser vi at domstoler, politi og kommuner ikke får de midler til disposisjon som er nødvendig – til og med for å kunne oppfylle sine lovpålagte oppgaver slik Stortinget har forutsatt. Det må derfor arbeides enda mer på generelt plan for å bevisstgjøre de bevilgende myndigheter at en fungerende rettsstat er en grunnpilar for et fungerende moderne demokrati. Det er vi jurister som til daglig arbeider med de aktuelle spørsmål i våre forskjellige roller og kjenner hvor «skoen trykker», som må ha som samfunnsoppgave «å si ifra».

Jeg ser på arbeidet med å fokusere på rettsstaten, som er bærebjelken i vår samfunnsorden, som Juristforbundets viktigste overordnede oppgave - både i et politisk perspektiv og fordi dette gir den grunnleggende legitimitet i interessearbeidet for medlemmene.

• Digitalisering er et av tidens moteord, og som mange nok begynner å bli lei av. Ikke desto mindre innebærer digitaliseringen store endringer i hvordan vi arbeider, som krever omstillinger både i organisasjoner og for den enkelte av oss. Digitale verktøy er og vil bli enda mer fantastiske bidrag for å hjelpe vår arbeidssituasjon, men disse verktøy foranlediger også utfordringer og har sine begrensninger som i «teknorusen» ikke alltid er så klart å se. Idet jurister er sentrale medarbeidere i alle former for sentrale organisasjoner bør både Juristforbundet sentralt og tillitsvalgte omkring være aktive og stille krav om hvordan ny teknologi skal anvendes. Digitalisering må ikke overlates til teknokratene alene. Kunstig intelligens og logaritmer kan ikke erstatte det forsvarlige faglige skjønn – det gode judisium. Vi må som jurister si ifra hvor de forskjellige grenser knyttet til ny digitalisering skal settes.

Juristforbundet bør spille en aktiv rolle i de omstillingsprosesser som er foranlediget av ny teknologi i forskjellige samfunnsinstitusjoner, både i et bruker-, arbeids- og samfunnsperspektiv.

• Juristforbundet bør bidra til å utvikle forhandlingsfaget som et sentralt kompetanseområde. Som jurister – og ikke minst våre tillitsvalgte – forhandler vi hele tiden. Det er i ferd med å utvikle seg et godt faglig miljø og nettverk av forhandlingskompetanse, også på universitetene, som Juristforbundet har særlig forutsetning for å være aktiv deltaker i og gjerne påta seg en ledende rolle som koordinator. Vi kan samle de som arbeider med forhandlinger, i brede deler av samfunnslivet og også utenfor juristverdenen, til engasjement. Hvorfor skal ikke vi i Norge ha ambisjoner om å oppnå annerkjennelse ved å ha ledende kompetansemiljø på dette området også internasjonalt?

Susanne Eliassen stiller en rekke konkrete spørsmål til kandidatene, herunder om interne forhold i Juristforbundet. Selv om jeg har vært engasjert i enkelte av de spørsmålene som reises vil jeg her ikke komme med noen klare uttalelser. En øverste leder bør selvsagt vise vei, men før det uttrykkes klare oppfatninger i saker som er omfattende med forskjellige interesser bør en president som skal fronte saker på vegne av Juristforbundet først ha sørget for at vanskelige saker blir undergitt en forsvarlig saksbehandling som er godt forankret i organisasjonen.

Så litt om meg selv: Jeg har vært advokat i over 30 år i fire forskjellige firmaer, store og små, og  har også vært daglig  leder i et par av disse firmaene. Etter et år som advokatfullmektig ble jeg leder av datidens advokatfullmektiggruppe i Juristforbundet og har siden da og frem til i dag til enhver tid hatt forskjellige tillitsverv i triangelet Juristforbundet, Juristenes utdanningssenter og Advokatforeningen.